Nyvoldslekten fra Mandal

NYVOLDSLEKTEN FRA MANDAL

STUSVIK-/HOLMESLAND- GRENEN.

Blant gamle papirer i Kleven fantes to små gamle og slitte notater om slekten. Begge var håndskrevet. Vi tar dem med her som innledning til historien om Nyvoldslekten fra Mandal.
Det som synes å være det eldste av disse to har følgende opplysninger:

Slegtsregister over Stusvigs-æt

1713 paa Alle Helgens dag er Euen Hansen født paa Stusvig og 1723 er Aase Gundersdatter født paa Østre Berge i August maaned.

1752 10de sept. er Hans Euensen født paa Stusvig. ………
Hans Hansen født paa Stusvig den 17de Oktober 1783 og død anden febr. 1878. Hans alder blev da 94 aar 3 maaneder og 10 dage.
Hustru Anne Jisine født paa Lone i Søgne hendes alder er os ubekjendt.
Deres ældste søn Hans er født den 12te august 1815.
Deres ældste datter Anne Gurine er født den 28de Oktober 1817.
Deres anden datter Karen Marie er født 20de Juli 1820.
Deres tredie datter Anne Katrine født 5te August 1823.
Deres anden søn Henrik er født 12te August 1826.
Deres 3die søn Syvert Christian er født den 24de mai 1829.
Deres 4de søn Johan Siljus er født 19 mai 1836.

Hans Hansen Stusvig er født 12te August 1815.
Pernille Gurine er født paa Heien i Øyslebø den 4de oktober 1823.
Ældste datter Anne Gurine født 24de august 1847.
Ældste søn Hans født 13 desbr. 1849.
Andre datter Grete Johanne født 11te Janr. 1852.
Anden søn Thorald født 17de mars 1854.
Tredje søn Anders Tobias er født den 30te sept. 1856.
Fjerde søn Harald er født 17de okt. 1859 død 17 novbr. samme aar.
5te søn Harald født 15de okt. 1860.
6te søn Peder født 27de juli 1864.
3dje datter Hanne Pernille er født 21 nobr. 1866.

Hans Hansens kone Pernille Gurine død 21de mars 1884. Hendes alder blev 60 aar 5 maaneder og 17 dage.

Det andre notatet ser ut til å være av noe yngre dato enn det første. I dette er der føyet til litt slektsopplysninger på slutten med en annen håndskrift:

Litt om Bjørnetta fra Holmesland<

Stamfaren til Bjørnetta var Bjørn Gundersen Fuglestveit, som blev gift med Anne Pedersdatter Holmesland «Hollands-Anne», begge døde før 1748. De var blitt forlovet i Holland. Bjørn var sønn av Gunder Bjørnsen, hvis far Bjørn Gundersen var fra Gangså, sønn av Gunder Olavsen, finnes som lagrettesmann 1591 og 1610, gift med Randi Ansteinsdater, skifte 3. Pinsedag 1639.
Bjørn og Anne hadde 9 barn:

1. Stian, fikk odelsgården, det største bruk i Holmesland (nå delt), gift 6/7 1747 med enke Karen Glambeksdatter Heddeland. 2 barn. Hun var kommet fra Skjevesland, første gang gift med Ole Stiansen Heddeland. Slekten sitter med eiendommen.
2. Gunnar, blev gift på Heddeland.
3. Lars, gullsmed i Kristiansand.
4. Torstein, skibsfører i Kristiansand.
5. Olav, gift på Bue.
6. Berte, gift på Øvre Nøding, Bjørn Nøding stammer fra hende.
7. Astrid, gift på Finsdal.
8. Anne Margrete, fremrakende dyktig kvinne, g.1. gang på Røksland, 2. gang på Manneråk.
9. Peder, født 1719 (37 år gammel 1756), gift med Aslaug Sørensdatter Smælland, datter av Søren Salvesen Smælland og Torborg Torjesdatter fra Aaseral.

Peder var underofficer, bodde først på Stovelandsmoen, siden på Hauge og kjøpte et bruk i Skreppestad. Boet byttet dette med det minste bruk i Holmesland. Slekten, Søren Jåbæks gren, sitter der fremdeles.
Han døde 1797, Aslaug 1787, 8 barn hvorav 5 døde tidlig. De som vokste op var:

1. Torborg, g.m. Svenke Torjesen Svinestad.
2. Anne, g.m. Peder Pedersen Nome 13/11- 1772.
3. Søren, g.m. Åse Olsdatter Usland 23/6- 1783. Han døde 1802, 42 år gammel, var utdannet som kattuns trykker. Søren og Åse hadde følgende barn, de er ikke opført efter alder:

1. Peder, g. 1810 med Sille Johanne Hansdatter Lone. Han døde 1849, var en usedvanlig kunnskapsrik mann, holdt selv skole for sine barn.
2. Ole, g.m. Johanne Berntsdater Monen.
3. Tobias, bodde på Midmøll, g.1. gang m. Siri Eriksdatter Jåbekk, 2. m. Maren Knudsdatter Slettan. En sønn av siste ekteskap, Peder Møll lever ennå i Kr.sand.
4. Aslaug, g.m. Tolli Ånensen Øvre Møll.
5. Sissel, døde ung.
6. Gunhild, g.m. Tarald Nilsen Fuskeland. Denne Fuskelandsfamilie skal stamme fra endel av Kongsgård, ikke fra Augland.
7. Else, g.m. Ole Syvertsen Fuskeland, kjøbmann i Mandal og gårdbruker til Skjebstad.
8. Anne, g.m. Glambek Berntsen Bringsdal.

Peder Sørensen Holmesland og Sille Johanne Hansdatter hadde følgende barn:

1. Aase Søverine, f. 16-2-1812 g.m. Ommund Stiansen Holmesland, bodde på Øvre Nøding.
2. Søren, f. 1-4-1814 g.m. sin kusine Elen Gurine Tollisdatter, enke efter Hågan Eriksen Jåbekk.
3. Hans, f. 22-11-1816, g.m. Gunille Toresdatter Greipsland, bodde der.
4. Gunhild Kristine, f. 23-2-1819, g.m. fetteren Nils Taraldsen Fuskeland. Sønnen Tarald var i sin tid lærer på Augland.
5. Syvert, f. 11-4-1821, død ugift.
6. Simon, f. 29-9-1823, g. m. Maren Olsdatter Fuskeland.
7. Sissel Tomine f. 24-5-1829, g.m. Syvert Christian Hansen Stusvig f. 24-5-1829, bodde på Nyvold.
8. Peder Johan, f. 4-1-1833, g.m. Regine Vold fra Kristiansund.

Sissel Tomine, f. 24-5-1829, d. 16-9-1884, g.m. Syvert Christian Hansen Stusvig Nyvold f. 24-5-1824 d. 15-12-1899. De hadde 5 barn:

1. Anne Jesine, f. 13-3-1858, d 1932, g.m. sin fetter Tharald Hansen Stusvig. 4 barn.
2. Hans, f. 19-1-1860, d. 1931. g.m. Elisabeth Johannessen, Mandal. 12 barn.
3. Peder, f. 16-8-1863, d. i Amerika 1902. G.m. Agnes (svensk).
4. Sigvald Johan, f. 6-11-1865, g.m. Gerta Claudine Octavia Gjermundsen, Farsund. 6 barn.
5. Tobias Kristian, f. 13-10-1875, g.m. Salmine Olsen Kleven. 4 barn.

Så er der føyet til med en ny håndskrift av senere dato:

Anne Jesine, f. 13/3 – 1858 d. 1932, g.m. sin fetter Tarald Hansen Stusvig. 5 barn:

1. Cesilie Pernille f. 22/11 – 1885
2. Hans 1887
3. Cesilie Tomine f. 1890
4. Henny f 1893
5. Sigurd f 18/4 1896

Sigurd Hansen Nyvold f. 18/4 – 1896 g.m. Jørgine Larsen f. 20/12 1892. Hun var fra Sandar. 4 barn.

************************

STUSVIK-SLEKTEN

TORKEL O. STUSVIK Han er nevnt frem til 1647.

G.m. 1. ?
G.m. 2. ?

Barn av 1. ekteskap:

Guri g.m. Ole Olsen V. Valand.
Marte g.m. Erik Fjellskår i Spangereid (?).
Johanne g.m. 1. Omund 2. Ole.
Helga g.m. Trond Jensen Skoie.

Barn av 2. ekteskap:

Erik f. ca. 1614 g.m. Mari Olsdatter V. Valand.
Adrian g.m. Asser Torkelsen Mid-Li.
ANNE g.m. 1. NILS NILSEN g.m. 2. Torgjus Olsen.
Alheid ugift.
Kirsten g.m. (Torgi Møvig?).

I den gamle trappestenen som nå ligger i hagen på Stusvik har Torkel hugget inn sine bokstaver og sitt merke.
Vi vet ikke noe om hva slags folk han var av, men O kan selvsagt stå for Olsen, og Petrus Valand nevner at han kan være en sønn av OLE JONSEN SKINSNES.
Torkel nevnes som laugrettesmann bl.a. i 1606 og 1620. Siste gangen måtte han bøte 6 1/2 riksdaler for “en uriktig dom”.

Torkel var gift to ganger, men vi kjenner ikke navnet på noen av konene. Den siste kan kanskje ha vært datter til ERIK FRØYSLAND i SØGNE.
Svigersønnen til Torkel, Trond Jensen, bodde en tid på Stusvik og han brukte da den ene gårdeparten. I 1661 leide Trond laksefisket.
Trond og kona flyttet senere til Skoie.

Erik, som var den eneste kjente sønnen til Torkel, fikk ved giftermål et gårdsbruk på Valand. Det ble derfor datteren Anne som overtok Stusvik.

ANNE TORKELSDATTER STUSVIK dødsskifte 1684.

G.m. 1. NILS NILSEN født ca. 1604, dødsskifte 1668.
G.m. 2. Torgjus Olsen.

Barn i 1. ekteskap:

Nils f. ca. 1648. Dsk. 1719. g.m. Ingeborg Olsdatter fra Y. Møll.
Torkel f. ca. 1657. Død ung.
Ole f. ca. 1660.
HANS f. ca. 1664. g.m. TODNE AUENSDATTER, ROSSNES.
Maren g.m.1. Ånen Eivindsen N. Nøding.
Ingeborg g.m. Gunder Olsen Y. Møll, til Skeie.

Ragnhild g.m.1. Even Jonsen Langeland.
Inger g.m. Jens Nilsen Skoie.

Det har vært meget nære slektsforbindelser mellom Stusvik og Y. Møll, og det er sannsynlig at Nils Nilsen var sønn til NILS OLSEN MØLL.

I 1645 er han skrevet som Nils smed, men i 1648 opplyser han selv at han har fått et gårdsbruk på Stusvik, og at han derfor ikke lenger skal betale skatt som håndverker.
Skiftet etter Nils viser et rikt bo: Sølvskeier, smykker, messingstaker, bolsterdyner og puter, 1 svartbrun hest, 10 kyr, 6 kviger, 1 stut, 1 tjor, 14 fenner.
Tre av sønnene til Nils ble boende på Stusvik. Den eldste, Nils, fikk halve gården, og den andre halvparten delte Ole og Hans.

De skrev en utførlig kontrakt om sitt hopehav: De gamle setehusene skulle Nils ha. Men han skulle betale halve kostnaden med å bygge nytt hus til brødrene. Nyehuset skulle ha loft og kjeller, og det skulle forsynes med bordkledning. Det skulle også bygges ny stolpebu.
Nils skulle ha den søndre låven, floren og loftet vest for husene.Ole og Hans fikk den nordre løe og låve, flor og stolpebu.
De andre bygningene skulle de eie i lag, menlig smie, badstu, kvernhus, eldhus og kjune.
Åker og eng ble delt mellom brødrene, men et stykke kalt Steinan skulle være felles svine- eller hestebeite. Skogen skulle deles i to like parter – og deretter fikk Nils velge først.

HANS NILSEN STUSVIK f. 1664. g.m. TODNE AUENSDATTER ROSSNES.

Deres barn var:

Marte f. 1702 g.m. Svenke Nasen, Fuskeland.
Anne g.m. 1. Gunvald Pedersen, Greipsland.
AUEN f. 1713 g.m. ÅSE GUNDERSDATTER y. BERGE.
Nils g.m. Anne Kristensdatter Rossnes.

AUEN HANSEN STUSVIK, 1713 – 1782, g.m. ÅSE GUNDERSDATTER, Y. BERGE. 1723 – 1792.

Deres barn var:

Nils, 1744-56. Druknet.
Todne, 1749- G.m. Ole Pedersen, Fuskeland.
Ragnhild, 1751- G.m. Kasper Pedersen, Sodeland.
HANS, 1752-1833. g.m. 1. ANNE HANSDATTER SODELAND.
g.m. 2. Magnhild Sandersdatter.
Maren, 1754-
Marte, 1756-59.
Gunder, 1758-58.
Marte, 1760-60.
Marte, 1761-
Maren, 1762- g.m. Børu Bjørnsen, Skogen.
Anne, 1763- g.m.1. Nils Omundsen N. Nøding.
2. Torkil Askilsen Møll.

Både Auen Hansen Stusvik og hans fetter Nils Olsen benevnes “båtbyggere”, så allerede den gangen hadde de begynt med båtbyggeryrket, et yrke som siden ble en tradisjon på Stusvik, og for flere av dem som stammet derfra.

Navnet Auen finner vi skrevet på mange måter: Øven, Euen, Ouen osv.

HANS AUENSEN STUSVIK, f. 1752 dsk. 1833. g.m. 1. ANNE HANSDATTER SODELAND, f. 1751 død 1788.
2. I 1788 med enken Magnhild Sanders- datter Lindland. f. 1766 dsk. 1844.

Barn i de to ekteskapene var:

Auen, 1776 g.m. Anne Marie Omundsdtr. N. Nøding. De flyttet til Sodeland.
Åse, 777 død samme året.
Karen, 1779 g.m. Tomas Omundsen N. Nøding. De flyttet til Y. Møll.
Åse Marie, 1781 – 1784.
HANS, 1783 – 1878. I 1814 g.m. ANNE JESINE HANSDATTER LONE 1792 – 1840.
Gunder, 1785 – 1840. G.m. Søverine Gundersdatter Undal, 1794 – 1854.
Knud, 1788 død samme året.
Hans, 1788 død samme året.
Ole, 1790 død som liten.
Sander, 1792 død samme året.
Sander, 1794 død samme året.
Anne Katrine, 1796 g.m. Ole Torkelsen Tredal.

Hans Auensen hadde lønn av staten som “kongel. maj. perlefisker”.
Han tok opp perlemuslinger i elver og bekker og leverte utbyttet til futen. Alle muslinger var nemlig ifølge loven, dronningens eiendom.
Ved skiftet i 1788 hadde de 5 kyr, 1 kvige, 8 sauer, 3 gjeldværer og to små værer.

Som nevnt ovenfor så kjøpte Hans i 1792 Nils Olsens eiendom, og han satt dermed med halve Stusvik, som da utgjorde lnr. 440.
I tillegg kjøpte Hans part i Østerlands-fisket. Et bruk på Sodeland, som var arven til kona Anne, ble overtatt av deres eldste sønn, Auen.

De to andre sønnene til Hans delte bruket på Stusvik. Men da det ikke var nevneverdig skog på Sodeland, skulle Auen ha et stykke i Stusvik sin skog, kalt Kjødneråsen, som låg ved Bjørneskarledet. Til gjengjeld skulle brukerne på Stusvik ha et jordstykke på Sodeland, ved Store Gangdalsodden.
Slik ville Hans Auensen ha det ordnet, alt i kjærlighet til sine sønner, slik at “hver kunne ha jord hvorav de med flid og husholdning kunne ha sit utkomme” (1817).

Og slik fikk Hans Hansen bruk nr. 1 og Gunder Hansen bnr. 2. Senere kjøpte de som nemvnt hver sin halvpart av lnr. 439, derfor blir disse brukene 1/2 gang til så store som bnr. 3.

HANS HANSEN STUSVIK, 1783 – 1878. G. i 1814 med ANNE JESINE HANSDATTER LONE 1792 -1840.

De fikk disse barna:

Hans, 1815 – 1906. G.m. Pernille Gurine Taraldsdatter 1823 – 1884.
Anne Gurine, 1817 – G.m. Omund Tomassen Y. Møll.
Karen Marie, 1820 –
Anne Katrine, 1823 – G.m. Hans Tomassen Y. Møll. Til Skeie.
Henrik,1826 – G.m. Sille Katrine Pedersdatter, Kjerr. Til Lindland.
SYVERT KRISTIAN, 1829 – g. m. SISSEL PEDERSDATTER HOLMESLAND. Til NYVOLL.
Johan Silius, 1836 – Ugift. Båtbygger på Buøya.

Hans Hansen Stusvik ble utkommandert i krigen 1807 – 1814. Da han reiste østover med regimentet og skulle til svenskegrensen, ble han kjent med Anne Jesine, datter til gjestgiver Hans Tostensen på Lone i Søgne. Men Hans vart ute under hele krigen og giftermål ble det ikke før i 1814.
Hans Stusvik skal ha vært en umåtelig sterk kar. Han gjorde tjeneste i Lista bataljon og det var ingen der som kunne legge han på ryggen.

Da Hans ble innkalt til krigstjeneste i 1807, kom budet på en skamsvett hest ridende inn på tunet, der Hans sto og hugget ved. Da han reiste sa han til dem som ble igjen heime at:” Nå får dykke stelle heime som der er å legge i gryta.”

En gang da de lå på grensevakt kom svenskene over dem. Alle måtte rømme, også Hans. Han tok en svær bør med tørrfisk på ryggen, men da de kom til en skigard kunne han ikke komme fort nok over og han måtte slippe den tunge børa. “Undres på hvem der får fisk at ete”, var hans bemerkning idet fiskebøra gikk i bakken.

Etter at Hans kom hjem fra krigen, drog han litt på Østlandsdialekt. Han gikk siden under navnet “Tønsberg”, det var der han hadde gjort vakttjeneste.

I 1914 ble det i Holum reist en stein til minne om dem som var med i krigen 1807 – 14, og her finner vi navnet til Hans Hansen Stusvik.
I disse krigsårene var det tre soldater fra Holum sogn som under marsjen ble kjent med hver sin Søgne-pike – alle var de døtre av Hans Torstensen Lone – og alle ble de gifte.

Det var :
Peder Sørensen Holmesland som fikk Sille Johanne Hansdtr.
Hans Hansen Stusvik som fikk Anne Jesine Hansdatter
Jens Christensen Solås som fikk Gurine Hansdatter.

Hans Stusvik hadde 4 sønner som alle var båtbyggere.

Hans Hansen Stusvik
Henrik Hansen Lindland
Syvert Hansen Nyvold
Silius Hansen Stusvik, bosatt på Buøya.

Silius hadde båtbyggeri utenfor kastellet og bygget vesentlig skuter som han tegnet og konstruerte selv.
I til de eikebåter som ble brukt i elva og som notbåter etter laks, ble det også bygget livbåter til seilskuter.
I alle båtene ble det på denne tiden brukt trenagler. Naglene ble laget i vinterkveldene og de beste fikk en av einer.
Det låg haugevis av slike nagler på loftet i Stusvik.
—————————–

Hans Torstensen Lone i Søgne var født i 1749 og han døde 3. des. 1828. Hans kone var Gunvor Syvertsdatter Vige i Søgne. Hun var født i 1750 og døde ca. 1825.
Hans Lone var gjestgiver og bonde. Han hadde ofte besøk av fremmede gjester, i eldre tid foregikk jo den største ferdselen over land.

Både han og kona, Gunvor Syvertsdatter, er omtalt som flinke og huggelige vertsfolk. Det fortelles at Hans ofte ble arg over at gjestene når de hadde drukket, slo med knokene i bordplaten for å se hvem som på denne måten kunne sette dypeste merke.
Hans skaffet seg da et bord med steinplate. Gjestene kunne dermed prøve styrken sin så mye de lystet uten at bordplaten tok noen skade.

Dette bordet tilhører nå bygdesamlingen i Søgne.

Hans Torstensen Lone skulle ha vært så ualminnelig sterk. I en gammel vise heter det derfor om ham: “—Hans Torstensen var over dem alle.”
Hans var i sin tid en av bygdens rikeste menn. Etter hva som fortelles hadde han slik skog at en ikke kunne få felt trærne, uten at man tok til fra en kant. Ifølge sagnet skal han ha sagt at det var likeså umulig at rikdommen hans kunne få en ende, som at Tvoråna kunne snu seg. — Men akk, — det gjekk fort ut med rikdommen etter Hans Torstensen.

Sønnen Tønnes, ble gift med den rike enken Valborg Kjelland, han døde som en fattig mann.
Etter hva de gamle fortalte var hans Torstensen Lone en klok og vel begavet mann, – mer opplyst enn bønder flest på den tiden. Han var også vel hjemme i skriften.

Hans eide en veldig billedbibel, en praktbok fra 1589. Boken må en gang ha tilhørt Kjeld Stub, for hans navn er skrevet flere steder i boken, og navnet er skrevet av ham selv.
Hvordan denne boken er kommet i Loneslektens eie vet man ikke.

En Oslo-mann har i en biografi over Søren Jaabæk fremsatt en teori om at han muligens gjennom sin mor kan være i slekt med krigerpresten.

Hans Torstensens datter Sille Johanne, som ble gift til Holmesland fikk denne bibelen i sitt arvelodd. Etter henne kom den til Søren Jaabæk. Hans eldste sønn, Peder, fikk deretter denne verdifulle boken og han tok den med til Amerika.
Boken tilhører nå datteren, Nannie Gurine Jaabæk Cook.
I Hans Torstensen Lones tid drog prins Christian August gjennom Norge. Han var også i Kristiansand. Her gjorde byens honoratiores et gilde for prinsen.
Folk strømmet til for å se på, og man fikk lov til å komme inn mens de høye herrer satt til bords.

Hans Torstensen, som i flere år hadde vært skyssaffer, og som også hadde hatt besøk av prinsen, var bland dem som kom nærmest bordet.
Han syntes at det gikk altfor stivt og kjedsommelig for seg, han syntes at de satt med like lange ansikter som om de var i en begravelse.
Det måtte en sang til, for at lystigheten kunne komme på glid, og da ingen annen bød seg til, stemte Hans Torstensen i en vanlig skålsang, og hele flokken sang omkvedet:

Og skam på den som ikke
vår prinses skål vil drikke.
Den skål gikk bra,
Hurra!!

Prinsen lo, men da sangen var slutt, gav en av følget sangeren en verdig anmodning om å fjerne seg, og han gikk.
Hans Torstensens hus på Lone var en stor og anseelig to-etasjes bygning, som nå antagelig er revet —–.

Såvidt vi kjenner til hadde Hans og Gunvor 5 døtre og en sønn.

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

SYVERT KRISTIAN HANSEN STUSVIK f. 24.5.1829 – d. 1899. gift i 1854 med
CECILIE TOMINE PEDERSDATTER HOLMESLAND f. 1829 – d. 1884.

De hadde disse barna:

Anna Jesine, f. 1857 g.m. Tarald Hansen Stusvik, til Buøya.
Hans, f. 1860 g.m. Elisabeth Johannesen Malmø, til Årekjær.
Peder, f. 1863 død samme året.
Peder (Per), f. 1863 g.m. Agnes (svensk). Til Amerika. En datter Mabel.
Sigvald, f. 1865 g.m. Gertha Octavia Gjermundsen.
Tobias Kristian, f. 1875 g.m. Salmine Olsen fra Kleven.

Syvert og brødrene var som nevnt båtbyggere. I 1900 fikk sønnen Peder skjøte på Nyvoll men i 1904 fikk datteren, Anne Jesine Hansen. I 1919 ble gården som Syvert hadde kjøpt i 1854 solgt ut av slekten.

===============

NYVOLDSLEKTEN I PORSGRUNN

Anna Jesine Syvertsdatter Nyvold f. 13. mars 1867. Hun døde 23. juli 1931. Hun ble g.m. Tarald Hansen Stusvik, f. d. 1896.

De flyttet til Buøya. Men overtok senere gården på Nyvold. Det var Anna som solgte gården i 1919. Tarald var sjømann og døde tidlig.
De hadde disse barna:

Cecilie Pernille, f. 22.11.1885. Hun var ugift. Arbeidet med eldrepleie på sykehjem i Oslo. Døde i Porsgrunn 25. juni 1979. Hun og moren er begge gravlagt på Tørmo kirkegård i Porsgrunn.
Henny, f. d. som barn.
Cecilie Tommine, f.
Hans, f.
Sigurd, f. 18. april 1896. Han døde av hjernehinnebetennelse i 17. des. 1936. Han var g.m. Jørgine Larsen Unneberg, f. 20. des. 1892. Hun ble tidlig enke og hadde to gutter i tidligere ekteskap.
Hun døde i Prosgrunn 8. mars 1965. Hun og mannen er også gravlagt på Tørmo kirkegård. Sammen hadde Sigurd og Jørgine fire jenter:

Ingrid Aslaug, f. 1924 bor i København.
Jorunn Synnøve, f. 1926 bor i Oslo.
Ragnhild, f. 1928 bor på Notodden
Åse f. 1934 bor i Skien.

—————————

NYVOLDSLEKTEN FRA ÅREKJÆR

Hans Syvertsen Nyvold, f. 1860 – d. g.m. Elisabeth Johannesen, Malmø f. d.

De flyttet til Årekjær. Hans var utskiftningsformann. Han har skrevet to bøker med minner fra Kleven og Mandal: Under lave tak som kom ut i og Hollenderhuset som ble gitt ut i …..
Han var dessuten en skattet revy- og sangforfatter, og hadde ansvaret for tekstmaterialet til Mandalsrevyene i en årrekke. Han har skrevet teksten til Mandals bysang.

MANDALS PRIS (Mandalssangen)

Så vide i verden min hug drog meg ut. Jeg valgte meg trekkfuglens vei,
men hvor jeg enn var gikk min lengsel med bud, til Mandal med slette og hei.
Til den trange gate og elven der gled, under høstkveldens måne forbi.
Og til skjærgårdens deilige sommernattsfred og Furulundens lønnlige sti.

Jeg følte sa tidt at om gaten er trang og dekt med den hårde granitt,
det er dog min rot som så mangen en gang, meg retning for flukten har gitt.
Den så ofte hjemad fra storbyens brus og fra præriens vinter meg drog.
Jeg igjen måtte lytte til Sjøsandens sus og atter til Mandal jeg tok.

Hvor er vel et solstreif så strålende hvitt? Hvor er vel en blåveis så blå?
Hvor favnes en skjønnhet hvert eneste skritt som her hvilken vei du vil gå?
Fra Urianienborg over hav du ser, og til fjells dine blikke kan ta.
Det en plett av vårt herlige Norge jo er – for Mandal et leve -HURRA!!

-Hans Nyvold-

Han og Elisabeth hadde 12 barn sammen:

Thekla, f.
Ågot, f. g. M. Tuften Garborg. Hans første ekteskap..
Birgit, f. til USA
Helga, f. …..til USA
Signe, f. til USA
Dagny, f. g.m. Tuften Garborg. Hans andre ekteskap.
Ellen, f.
Ingrid, f. g. Mesel.
Kirsten, f.
Sigrid, f.
Sverre, f.
Fridtjof, f.

Fra boken «Under lave tak» er det fristende å ta med stykket om «Venteværelset»:

«Mandals-Kleven» har engang i tiden været meget kosmopolitisk. Skibe av alle mulige nationer har ligget om hinanden bugten rundt fra udenom Judeberget til Kua. Fra Gismerøen lød skarpe hammerslag paa jernbolter og drivjern, og der lød frisk opsang, naar havarister skulde kjølhales. Paa den uregelmæssige bryggegate langs ved sjøen og i det smale smug op til Klevebakken lød engelsk, tysk, dansk og portugisisk tungmaal i en babylonisk forvirring. «Skipperhusene» pranget med sit indbydende skilt og kunde glæde sig over de mange gjæster og rullende mynt fra alle lande.

Nu raseres der i «Mandals-Kleven». Endel av de gamle huser er allerede revet ned, andre staar for tur til at skulle jevnes med jorden. Skipperhusskiltene er falt ned. Der er ingen gagn i at sætte dem op igjen, for der færdes ikke længer skippere dernede.

Det er «venteværelserne», som for tiden kan gjøre noget ut av situasjonen. Stedet er nærmest blit til et kursted for de altfor rastløse mennesker, et sted, hvor man kan øve sig i taalmodighet. Det er tidens krav, som har født disse værelser, og det viser sig, at de efterhvert blir mer og mer uundværlige.
Vi har en eneste dagligrute langs sørlandskysten. Den har sat sig som opgave at bringe folk frem, at tage post med sig og at besørge varetransporten. En alsidig opgave, som vi ser. Den disponeres dels fra Arendal og dels fra Stavanger. Den lar indrykke sin rute i alle kystens aviser, nøiaktig paa kvarttimen skal den gaa – efter opgaven.
Men ak! Det er nok ikke sandt alt, som paa prent staar. Det har efterhaanden utviklet sig derhen, at en av de begivenheter, der nu vekker opsikt i «Mandals-Kleven», er, naar dampbaaten hændelsesvis engang iblandt «kommer i ruten».
Det er dette forhold som har skapt «venteværelserne» i Kleven.
De handelsreisendes forening har sit eget venteværelse, for hvilket de betaler aarsleie.
Utvilsomt har disse venteværelser sin opdragende indflytelse. De lærer den utaalmodige og fordringsfulde sørlending at resignere, lærer ham at vente paa tidsmæssige kommunikationer, indtil de andre landsdele har faaet sit.
Efter denne kort historiske indledning gaar vi ind i venteværelset. Vi er nødt til det, ti i Brandvagtens vindu saa vi kritskriften paa den sorte tavle, saa at baaten var gaat fra Egersund kl. 4. Altsaa fire timer forsinket. Det hadde ingen hast med at rekke Kleven. Bare sakte fart over broen og Malmø, ingen fare for hjertabanken opover Klevebakken. Vi hadde saa inderlig god tid.
Der sitter allerede en hel flok der inde i venteværelset. De, som først var kommet ind, har forpaktet sofaen. De fleste stole er optat. Et par staar endnu ledige og vi annammer dem. Nogen av selskapet helder allerede hodet til siden, andre har sluppet det fremover. Tunge aandedrag fortæller om besøk av søvnen i den tause nat. En, som aldeles ikke vil være søvnig, stirrer intens i lokalavisens spalet; det vil utvilsomt holde ham vaaken.
En liten fyr i den indre sofakrok kjender jeg igjen som baker. Han har ansættelse i nærheten av en større by østenfor. Han faar ølutselig trang til at optræde som dampskibsdisponent for «Stavangerske».

–Pokker til styre! De vil, at dampbaaten skal dra med sig alslags skrap. Det skal læst være en postrute og en passagerrute, og saa ligger de i timevis ved bryggen og laster ind tomkasser og tomflasker og stentøi og lær! Nu kommer jeg forsent til den første ovnsætning.

En anlægsarbeider, som hadde reist et par gange mellem Flekkefjord og Kristiansdand, satte uten videre kapteinen paa skibet ut av funktion. Hvis han var kaptein ombord, skulde han føre baaten med anden fart fra brygge til brygge.

–Mørkt! Hvad fageren gjør det med mørket? Har de ikke de straalende fyrer, Lister, Neset og Ryvingen? Jeg har set dem allesammen, og det er ingen kunst at finde frem efter dem. Nei, kapteinerne har gjort komplot. De er blit enige om at ikke forhaste sig, saa den ene ikke skal faa større ord paa sig end den anden. Derfor somler de. Jeg kommer nu forsent til Breviksbaaten.

En trivelig dansk hesteopkjøper vaakner efter en søt slummer i gyngestolen.
Det er lodsen, som styrer skibet i nattens mulm og mørke. De skal være saa flinke, de norske lodser. Ja, jei tror det saa gerne. Men jei skulde ta mig paa at føre skibet ind for fuld fart, naar lodsen ofte slaar stopp for at speide. Det har jei merket saa mangen gang paa den norske kyst. Det er ikke saa hos os i Danmark. Jei kommer forsent til Fredrikshavnbaaten.

Han heldet sit hode til høire og snorket øieblikkelig.
Det ringet svakt i telefonen.
Venteværelsets eier gaar hen og lytter.
Ja saa, ligge i Farsund for mørket? Bange for miner? Avgang naar det lysner. Javel! Brr.

Alle hoder hadde rettet sig op under denne korte telsfonsamtale.
Dere kommer saamen til aa maatte vente, sa venteværelsets eier.
Vi venter saa gerne, sa dansken i søvne.
De mange andre hoder falder atter nedover, nogen tilhøire, andre tilvenstre, nogen bakover og andre fremover.
En sørlandsk kuranstalt for de altfor rastløse.
*

Og dette venteværelse har før i tiden været skueplassen for saa mangt et letlivet aftenlag. Glassenes klirren og bægrenes klang har lydt som akkompagnement til de lystige skipperhistorier. Hoderne heldet dengang ikke til alle sider, og ingen hadde trang til at puste søvning. Hvem skulde dengang ha troet, at dette skulde bli tidens utvikling – skipperhusets forvandlet til et opholdssted for en hop av snorkende mennesker, avhængig av kystrutens saktsømmelige fart hele sørlandskysten rundt?

—- —-

NYVOLDSLEKTEN I FARSUND

Sigvald Nyvold, f. 1865 – d. 1945 var g.m. Gerta Octavia Gjermundsen, f. 1885 – d. 1961.

De bodde i Farsund der Sigvald ble redaktør av avisen “Lister».
Sigvald døde i Farsund 12. aug. 1945, nær 80 år gammel..
Der var disse barna i ekteskapet:

Bjarne Nyvold, f. 1892 – d. 1967. G.m. Magda Pedersen, f. 1890 – d. 1970.
Sigrun Nyvold, f. 1894 – d. 1965. Ugift.
Olav Nyvold, f. 1896 – d. 1944. G.m. Helga Norheim, f. 1892 – d. 1967. Fra Stavanger.
Kåre Nyvold, f. 1899 – d. . G. m. Anne Ørsal, død 1958.
Frode Nyvold, f. 1901 – d. 1986. G.m. Liv Jacobsen, f. 1917 – d. 1988.
Cis Nyvold, f. 1902 – d. 1984. Ugift.

I Fædrelandsvennen for tirsdag 14. aug.1945, og samme dag i Farsunds Avis, finner vi disse minneordene over Sigvald:

REDAKTØR SIGVALD NYVOLD.

Redaktør Sigvald Nyvold, Farsund, er søndag plutselig avgått ved døden. Dødsbudskapet vil bli mottatt med sorg og vemod i den by og det distrikt hvor han har virket størstedelen av sitt liv og aldri spart sin arbeidskraft for dets ve og vel, og også videre utover i fylket hvor han var kjent og aktet gjennom mange års politisk arbeid.

Nyvold er født på Nyvold i Holum. Hans mors søster var gift med Søren Jåbæk, og Jåbæks personlighet og politiske virke øvet allerede tidlig sin innflytelse på ham. Etter å ha tatt middelskoleeksamen i Mandal, var han noen tid landmåler. Tidlig i 1890-årene kom han imidlertid til Farsund og overtok bladet Lister etter redaktør Tomas Torsvik, og gjennom denne avis har han kjempet uredd og trofast i 40 år for venstres politikk. Tidlig kom han med i det kommunale liv i Farsund og innehadde gjennom årene alle de tillitsverv en kommune kan by på. Her skal bare nevnes at han var medlem av bystyret i 40 år, formann i skolestyret i 25 år, varaordfører i 8 år og ordfører i 1917 og 1918 og formann i venstrelaget i 40 år.

Redaktør Nyvold var en arbeidets mann, utrettelig i sitt arbeid for det han mente var rett og riktig, fryktløs og djerv. Hans innsats i dagens politikk i det kommunale liv satte merker etter seg.
I alle de styrer han satt og i alle de tillitsverv han hadde, røktet han sitt arbeid på en fortjenstfull måte til gagn for by og land.

Helt opp i den høye alderdom bevarte han sitt ungdommelige sinnelag og hentet daglig fornyelse og kraft i Guds frie natur.

Han hadde også en lyrisk åre, og i mange av hans dikt vil man møt et ydmykt og følsomt sinn.

Søndag 12. aug. 1945 døde redaktør Sigvald Nyvold plutselig i sitt hjem i Farsund.

Hans etterlatte var:
Octavia Nyvold
Magda og Bjarne Nyvold
Sigrun Nyvold
Helga Nyvold, født Norheim
Anne og Kaare Nyvold
Liv og Frode Nyvold
Cis Nyvold

Han ble begravet i Farsund kirke 15. august 1945.

14. aug. 1945 skrev M. Anglevik minneord i Farsunds Avis over redaktør Nyvold:

REDAKTØR SIGV. NYVOLD.

Det var et trist budskap som kom, da det søndag ble meldt at redaktør Sigv. Nyvold var avgått ved døden. Det var så meget tristere fordi en nettopp hadde sett han spasere rundt i gatene, tilsynelatende frisk og rørig. — Men nå er han borte, og det er som byen med en gang har mistet noe av sitt ansikt.

En av byens mest kjente menn er plutselig rykt bort – en av de som kunne sette noe inn for en sak. Med sin rike begavelse, sin rettferdighetskjensle og sin grunnfaste tru gikk han målbevisst inn for alt som han holdt for stort og sant i folkets- og fedrelandets tjeneste, og kjempet det fram. I bladet sitt “Lister” hadde han et høvelig organ for sine tanker og meninger, og det er gjennom dette bladet en kanskje best kjenner ham.

Der har han båret det politiske venstrepartiet fram til førerplassen i byen og distriktet for lange tier ad gangen. Der han kjempet for nye framskritt på nær sagt alle områder. Der har han også skrevet sine rørende dikt, som viste hvor nær han var knyttet til naturen og folket han levde mellom.

Nå under krigen har han levd tilbaketrukket og for seg sjøl. Han har ikke sagt stort –; men så har han til gjengjeld følt dess mer, naturmenneske som han var. De siste års hendelser har nok tatt hardt på en natur som Nyvolds.

Byen har mistet en av sine beste menn — en heilrend nordmann, en ildsjæl. Hans navn vil derfor lenge leve innen Farsundsdistriktet.

M. Anglevik

MANDAL BYMUSEUM ÅRBOK 1970-73.

OM MIT HJEM.

Redaktør Sigvald Nyvold Farsund, f. 1865 – d. 1945 har skrevet denne lille beretningen, muligens som en skolestil omkring 1880. Nyvold var hans barndomshjem som faren hadde kjøpt omkring 1850.

Den første Sorenskriver som kom her til dette Sorenskriveri var en Mand nede fra Kjøbenhavn. Han blev som lidet Barn funden i en Rendesten i en av Kjøbenhavns Gader af en af Folkene ved Kongens Hof. Kongen tog sig af ham og han blev opdraget ved Hoffet. Det var i den Tid da Norge lå under Danmark og da Hittebarnet blev voksen oprettede Kongen et Sorenskriveri her i Mandalsdalen, til hvilket Embede han beskikkede sin Pleiesøn. Gården Tjortedal blev da Skrivergård, og Thingstuen blev bygget i Lerkjær hvoraf Thinglaget endnu har sit Navn. På det såkaldte «Thingstueodde» i Lerkjær kan man endnu se Hjørnestenene af Thingstuen. Da Tjortedal ligger et Stykke fra Elven besluttede han at bo på et Sted nede ved denne og han lod derfor det udkåne Sted pudse og fiffe på bedste Måde. Han lod Skibe føreJord fra Kjos ved Kristiansand til Mandal hvorfra han førte den i store Pramme opover Elven til sit Bestemmelsessted. Også fra Holland fik han Jord, formodentlig var det Ballast som kom så langveisfra. Et svært Arbeide måtte det vel være som han da foretog sig, thi om det end var kommet op ved Hjælp av Prammene var der igjen at kjøre den udover Marken. Da der var fyldt med Jord, plantede han Træer rundt omkring allesteds. Der var Træer af alleslags, Æble, Pære, Plomme, Alm og Asketrær stod omkring hinanden i en broget Blanding.

Nede ved Elvekanten på begge sider af den smale Vei, som førte opefter Dalen, plantedes der en tæt Alle af Almetrær, så at det dannede et tæt Løvtag. Det var en behagelig Spadsergang i den varme Sommersol thi det var så tæt både i Tag og Væg at Solstrålerne knapt kunde træge igjennem.
Husene bygget han omtrent der, hvor de nu står, lidt nedenfor. Thingstuen som sto i Lerkjær flyttede han også herop og satte den strax nedenfor Huset. Midt i Haven plantede han en Gran som med Tiden blev så høy at den kunde sees langt oppe i Dalen. I den ydre Ende stod tre stolte Lærketrær, hvilke for et snes År siden blev nedhugget, men de har endnu sit Afkom stående rundt om i de nærmeste Skover, og tæt ved Granen blev der arbeidet et Vandspring som rundt om var omgivet af Jordbænke og udenom samme plantedes en tætRekke af Asketrær. Da var Sorenskriverens Bosted færdigt og i den Stund Arbeidet var foregået var han blevet forlovet med en Pige fra Gården Sandnæs på den anden Side af Elven strax nedenfor. En deilig Sommerdag, da Havens Trær og Blomster stod i sin fulde Pragt skulde Bryllupet stå, og det skulde ikke alene være Sorenskriverens Bryllupsdag, men også Gårdens Navnedag, thi den havde endnu ikke fået Navn.
Da Brudefolket var kommen hjem fra Kirken, forsamledes alt Brudefolket ude ved den deilige Vandspring som dog endnu ikke havde vist sin klare Vandstråle for Verden. Men idag var Tiden kommen, netop som alle stod der rundt omkring Vandbassinet blev Vandspringet for første Gang åbnet, og da Vandsøilen raskt hævde sig til veirs istemte hele Forsamlingen et tredobbelt Hurra og da Vandet berørte Jorden, gav Sorenskriveren sit nye Hjem navnet Nyvold, thi sagde han, intet Navn kunde passe bedre, siden alt var nyt, indtil Mulden.
Siden den Tid var Nyvold Sorenskriverens Bosted i mange Herrens År. Den sidste Sorenskriver der boede her var Fredriksen. Han solgte først Tjortedal og beholdt kun Nyvold tilbage, men en Stund derefter solgte han også dette og flyttede ned til Mandal.

——————————-

NYVOLDSLEKTEN I KLEVEN

TOBIAS KRISTIAN NYVOLD f. 13.10 1875 død 21.02. 1945. SALMINE OLSEN, KLEVEN f. død 29.09. 1950.

Mange brigger og skonnerter fra Mandal seilte årvisst til Island med trelast. Dette pågikk fra midten av forrige århundre og like fram til 1920-årene. Med denne trelastfarten og det rike sildefisket som foregikk på kysten fulgte også mandalske byggmestere og tømmermenn. De to mest kjente var Carl Weyergang og Johan Klev. Ofte ble husene gjort ferdige i Mandal om vinteren. Når «påskeøstan» kom drog de avgårde til Island. Så snart fartøyet var vel fortøyet ved kai, gikk byggmesterne og hans folk i land, fikk påvist tomter hvor hus skulle settes opp, og tok til med arbeidet.
Mens dette pågikk losset mannskapet trematerialene.
Johan Klev sto for byggingen av den katolske kirken i Reykjavik. Med seg i dette arbeidet hadde han Kristian Nyvold og den senere brann- og politikonstabelen Tørres Tjøm.
Kristian Nyvold drev flere år som byggmester på Island. Den katolske kirke står den dag i dag, likeså mange av de andre husene Kristian var med å bygge.

I Fædrelandsvennen for 28. feb. 1945 finner vi en notis om Kristian Nyvold:

DØDSFALL

Båtbygger Kristian Nyvold, Mandal, er død. Han var født og oppvokst i Holum, hvor hans far drev båtbyggeri. På skipsbyggeriene var Nyvold en ettertraktet mann på grunn av sin dyktighet. For en del år siden gikk han i gang med eget båtbyggeri. Hans spesialitet var fiskesjekter og motorbåter.

Mandag 26. feb. 1945 finner vi minneord over Nyvold:

BÅTBYGGER KRISTIAN NYVOLD

er død. Med ham er en hedersmann vandret bort. Han var født på Nyvold i Holum den 13de oktober 1875. Her drev hans far båtbyggeri, og Nyvold var ikke store karen da han begynte i båtbua.
I sin ungdom var han et par ganger på Island. På skips- og båtbyggeriene her i byen var Nyvold en ettertraktet mann. Så var han med losskøyta fra Kleven i noen år.
For en del år siden startet Nyvold sitt eget båtbyggeri. Det var lette fiskesjekter og motorbåter som var hans spesialitet.
Nyvold var en arbeidets mann, som la hele sin sjel i sitt yrke. Arbeidet og hjemmet, det var hva han levde for.

-r.

Salmine Nyvold i Kleven døde 29. sept. 1950, nær 82 år gammel.

Reklame

Stedsnavn i Kleven, Mandal

Stedsnavn i Kleven, Mandal

Høydenavn
Kua
Kua er ei forholdsvis stor hei sør-øst for havna. Den er 123 m over havet. På Kua er der to kystrøyser. Den største er 20 m i omkrets og 1,8 m høy. Det er ikke utenkelig at navnet kommer fra husdyret ku. Sjømerker kan ofte ha husdyrnavn. Navnet kan også komme av ”kuv” som er gammelt navn for fjelltopp.

Kalven
Kalven ligger ved siden av Kua og er ei mindre hei. Kua og Kalven har fra gammelt av vært kjente sjømerker. Sjøfolk seilte etter kløfta mellom disse heiene, for denne kunne sees i alle fall fire sjømils avstand ut på havet. Kleven kan ha fått sitt navn etter denne kløfta. På hollandske kart fra 1500-tallet har Kleven en mye mer fremtredende plass enn målestokken skulle tilsi. Dette ver vel for å fremheve betydningen av sjømerkene mer enn selve havna. Antagelig hadde ikke selve havna stor betydning så tidlig. Den første gangen vi hører om Kleven, i Peder Claussons ”Norriges Beskriffuelse” fra 1613, er det også sjømerkene som blir fremhevet; ”Strax vester ind fra Skiernesund ligger de to naffnkundige klipper, Koo og Kalff, hos den Haffn Kleffuen.”
Kystrøysene på Kua er fra bronseladeren.

Nordheia
Har fått sitt navn fordi den ligger nord for havna. Under andre verdenskrig satte tyskerne opp ei skyttergrav på denne heia.

Vestheia
Denne heia ligger vest for havna og ovenfor Gloraga.

Persheia
Persheia ligger nordvest for havna, litt lenger inn enn Vestheia. Navnet kommer av mannsnavnet Per- og det kommer sannsynligvis fra en av eierne av Skinsnes gård. Flere av disse hette Per. Navnet var kjent på begynnelsen av 1800-tallet. På 1800-tallet hadde tollerne utkikspost på denne heia, og under første verdenskrig begynte også losene å holde utkikk her. På Persheia ble bygget en varde og ei vakthytte under Napoleonskrigene. Denne ble bemannet i 1807. Av en eller annen grunn ble ikke veten på Kua tatt i bruk igjen. I 1945 holtd tyskerne på med å sprenge plass til luftvernskanoner på Persheia da freden kom.
Søndagsskolen i Kleven hadde i mange år sine skoleavslutninger på Persheia, og St. Hans ble tidligere feiret på denne heia.

Kolkenheia/Kolkjellheia
En antar at førsteleddet er mannsnavnet Kolkjell. Denne heia ligger lenger nordvest enn Persheia. Kolkenheia antas å være en forvansking av Kolkjellheia.

Heia
Heia er ei lita hei der det ligger 4-5 hus. Den ligger like bak Dampskipsbrygga, og her ligger bl.a. Loshuset.

Judefjellet
Judefjellet er et lite fjell like ved havna som deler Kleven i Inner-Kleven og Ydder-Kleven. Jude kommer antagelig av jyde som er en som kommer fra Jylland. Judefjellet er ikke noe høyt fjell men en regner med at ved dette lille fjellet har skuter fra Jylland ligget en gang i tiden, og stedet har fått sitt navn etter disse skutene. Vi vet også at det har forekommet handel med Jylland, for eksempel på begynnelsen av 1800-tallet. Navnet er antagelig noe eldre-tallet. Fra 1700 var det tre fortøyningsringer i selve Kleven havn. I tillegg til disse var der tre litt lenger ute, blant annet en i Nodeviga. I 1793 mente styresmaktene at man måtte innsette mange flere ringer i Kleven på grunn av den store skipstrafikken i havan. Da fikk man blant annet to ringer i Judefjellet, og det kom enda en opp senere på 1800-tallet.

Kleven

Vassdragsnavn
Laren
Laren er i dag ei lita gjengrodd myr som ligger på Nordheia. På noen av sidene er der små fjellknauser. Før var denne myra et lite vann. Laren kan være en forenkling av Laugaren, som er et gammelt ord for væske eller vann. En kan ha badet eller vasket klær her.
Bjørg Johannessen forteller at hun en gang var på tur til Laren med sin bestefar. Han sa at Laren var oppkalt etter Lars`Rakel (Altså Rakel kona til Lars). Ekteparet Lars og Rakel var de første som bodde i det nærmeste huset. De bodde her på 1700-tallet. Kanskje var Rakel her oppe og vasket klær.

Bekken
Bekken ligger like over grensa på naboens eiendom. Naboen til Bjørg og Willy Johannessen i Kleven. I denne kulpen lekte ungene i Inner-Kleven med båter, men i dag er området nokså begrodd.
Folk fra seilskutene hentet ferskvann fra bekken som renner ut av kulpen. De måtte da passere mellom naboens hus og sjøbua hans. Når de gikk forbi, risset mange inn initialer på veggen til sjøbua, disse kan en se den dag i dag.

Sund
Vestergapet
Vestestergapet er innseilingen til Kleven fra vest. Mellom Gismerøya og fastlandet vest for Kleven. På grunn av brua til Gismerøya kan kun småbåter passere nå.

Østergapet
Østergapet er åpningen sydøst for havna. Her må alle større båter gå inn i dag.

Viker
Nodeviga
Nodeviga er ei lita vik eller bukt litt øst i selve havna. I dag går der en grusvei ned i vika som er anlagt som badeplass. Navnet kan komme av fiskeredskapen not. det kan være et sted hvor fiskerne tørket eller lagret nøtene sine.
Etter hvert som Kranbrygga i Kleven ble for liten for havarivirksomheten, og det ble behov for et helt nytt verft. Ettersom det ikke var plass i selve Kleven havn, ble det bygget et verft i Nodeviga i 1761 (og litt senere et på Gismerøya). Til dette nye verftet i Nodeviga ble det bygget ny kran- og kjølhalingsbrygge, pakkhus, materialskjul, smie (på Smiodden), losjihus og hus til nattevakten. Pakkhuset var veldig stort. Det var på 260 kvadratmeter og hadde 4 etasjer.

Kuhola
Kuhola er ei lita bukt mellom Kua og Smiodden. I 1793 kom der fortøyningsring i Kuhola.

Kalvehola
Kalvehola er ei lita bukt mellom Smiodden og Kalven. Disse oddene danner ei lita bukt.

Greinebukta

Dette er ei bukt vest for brua til Gismerøya og vest for Hukken, altså like nedenfor Vestheia. Stedet Dalen befinner seg like over denne bukta. I Greinebukta kan vi ofte finne mye skrot, planker og lignende som har drevet i land og selvsagt kan det drive inn greiner med sjøen. Rett ved Greinebukta sank det et skip på begynnelsen av 1880-tallet, før ildstedet Gloraga kom, etter først å ha gått på land her. Vraket var lenge synlig i bukta. Ingen mennesker omkom ved forliset.

Odder
Smiodden
Smiodden er en odde utenfor Nodeviga, altså på østsiden av havna. Den befinner seg mellom Nodeviga og Kuhola. På odden finnes en ankringsring og en ankringsstang. Her er flere minner fra krigens dager. Det var verftet i Nodeviga som hadde ei smie på denne odden. Navnet kan ikke være eldre ennfra 1762, ettersom det var da verftet kom i Nodevig. Smedene om arbeidet her lagde redskaper, nagler, beslag og andre mindre metallgjenstander.
Odden har ellers vært et ballaststed. På grunn av handelsrestriksjonene reiste mange skip i ballast, som oftest sand, stein eller jord, i stedet for varer. Denne ballasten ble ofte kastet rett på sjøen. Rundt 1720 hadde denne ukonttrollerte dumpingen av ballast ført til at havna i Kleven var blitt oppgrunnet. Det medførte at de større skipene ikke lenger kunne seile helt inn i havna. I 1730 ble det bestemt at Smiodden skulle være fast ballaststed.
På Smiodden ble det satt opp to fortøyningsringer på 1800-tallet ble det satt opp to fortøyningsringer på odden. Disse står enda.

Kuodden
Dette er odden som Kua ender i, det er alstså nederste del av Kua. På oddens tår det i dag to store og to små sjøbuer. Kuodden danner sammen med østsiden av Gismerøya Østergapet.
Utgrunningen av havne i Kleven fortsatte etter at Smiodden ble fast ballaststed. Losene mente at ballaststedet burde flyttes ut til Kuodden. Dette var havnefogden enig i. Fra 1800-tallet ble også denne odde fast ballaststed.
Det har vært lasarett på Kuodden. Epidemiske sykdommer, som oftest kom sjøveien var stadig en trussel. Særlig var kolera fryktet. For å hindre spredning av smitte begynte man å planlegge koleralasaret i Mandal. Antagelig var det på denne tiden at lasarettet på Kuodden ble bygget. Det var tollerne som førte de kolerarammede ut til lasarettet. Det ble revet i 1912-13- Da ble det bygget en kullstasjon her. Den hadde ført vært på Gismerøya. I 1793 kom der fortøyningsring på odden.

Gloraga/Fyren/Gloragaodden
Dette er en odde som ligger like til høyre for brua ut til Gismerøya. Her kan en se rester etter et fyr.
Gloraga kommer av ei glorake, et redskap til å grave i glørne med. Stedet har nok fått sitt navne fordi det her har vært brent bål. Fyren spiller nok hen på at det her var tent fyr, som i ildsted.
Dette bålet som ble tent hadde vel betydning som seilingsmerke. Det var først i 1880 at det kom fyrlykt her. Om denne lykta skrev klevekannen Carl A. Olsen en gang i 1880-årene: ”Kleven er en av de beste og mest søkte havnene på vår kyst. I alle årets måneder vil man her finne fremmede skip, og siden Ryvingen ble tent (I 1867), kommer de ofte inn på mørke natten og må famle seg inn i havnen.”.
I 1888 kom fyrlykta. Selve lykta ble fjernet i 1984 da broa til Gismerøya ble bygget. Det har også vært en fortøyningsring på odden

Hukken
Hukken ligger i dag nesten under Gismerøybroa. Det er ei lita vik eller en odde som stikker ut i sjøen. En hukk er vel en skarp kurve eller et høyt nes. Det har stått et hus på Hukken. Det ble revet i 1925. Da hadde eierne av havariverftene på Gismerøya eid huset noen år og leid det ut.

Teignavn
Pinnbakken
Dette er et platå inne i havna. Det ligger tre bolighus på Pinnbakken i dag. Navnet kan ha tilknyttning til det å lage pinner, for eksempel spirene til seilskutene. Før husene kom på Pinnbakken, før 1935, hadde flere klevefolk jordstykker på Pinnbakken, andre leide jord her. Det var terrasser med frukttrær og bærbusker. Det vokste også vill gressløk her.

Markateignavn
Jordsvoll
Stedet ligger på østsiden av Klamran. Det står nå to hus her og det ene er møtelokale for Jehovas vitner.
Jord er vel her en forkortelse for jorde, gresslette.

Hvitveisdalen
Dette er egentlig ikke en dal men en flate omgitt av knauser. Her vokste det hvitveis. eldre folk forteller at det tidligere var slåttemark her. Ungdommen i Kleven spilte også fotball her og kampene mellom Kleven og Malmø fant sted her.

Andre ikke grupperte terrengnavn
Blåveisdalen
Her har det ikke vært slåttemark som i Hvitveisdalen. I Blåveisdalen vokste det ikke bare hvitveis – men også blåveis.

Røvarhola/Ørneredet
Dette er et fjellras rett ved Kalven. Store firmantede steinheller danner rom og smutthull. En eller flere røvere skal ifølge sagnet ha bodd eller oppholdt seg her i denne hola.

Storejordet
Dette er en liten avsats i heia bak huset til Willy og Bjørg Johannessen. Det kan vel tenkes at det er barn som har gitt stedet navn under lek.

Lillejordet
Dette er også en liten avsats som Storejordet.

Revet
Dette er det lille fjellet som stikker ut mellom Knuts sjøboder og Nodeviga. Revet kan komme av det å reve seil, og det kan være et sted der det ble revet seil. Vi vet at det fantes to fortøyningsringer her siste del av 1800-tallet.

Bekkeskåra
Det rant en bekk her tidligere. Denne ble ledet bort da nyeveien til Kleven kom her i 1880-årene.

Rabben
Dette er eiendommen ovenfor Bjarne Lundes hus. Huset her ble bygget så sent som i 1960. Det var før en liten knaus med noe jord på.

Dalen
Dalen ligger innenfor Greinebukta. Veien til Gismerøya går gjennom området i dag.

Artefaktnavn
Gada
Gada er ikke noen gate. Det er noen brede trapper som danner ei ”gate” rett ved siden av rekka med hus fra havna i Inner-Kleven og opp til toppen av åsen, Klevevolla. Ved siden av disse trappene er det i dag en smal kjørevei. Trappene i Gada kom først i 1910. På 1600-tallet var Gada bare en sti over en ubebygd kolle der det ikke fantes noen hus. Mellom husene gikk rennesteinen. Etter hvert begynte man å bygge hus oppover skråningen. Lenge var Gada eneste adkomstvei til Kleven.

Klevevolla/Toppen
Dette er toppen av Gada. Det ligger i dag fire hus her. I et av disse var det Rakel og Lars bodde. Husene kom her på slutten av 1700-tallet.

Klamran
Dette er den bratte bakken som går fra Malmø og opp til toppen av veien til Kleven.

Kranbrygga
Kranbrygga lå nord for Dampskipsbrygga. ei brygge er ei ”landgangsbro”, og en kran var en heiseinnretning. Navnet kommer av at det var ei brygge her med kran for å kjølhale skuter. Denne brygga nevnes første gang i 1714, så navnet er nok fra omtrent samme tid. Det var Tørres Christensen Nedenes som brukte denne brygga. Havarivirksomheten startet helt i det små, og kranbrygga har nok vært en enkel affære uten slipp. Virksomheten begrenset seg til flikking og lapping av skrog og rigg. Hvis det ble bygget skuter her, må det i så fall vært et beskjedent antall. Om vi kan kalle brygg for et verft tidlig på 1700–tallet er vel heller tvilsomt. Chrisensen ble havarikommissær og hadde dermed et godt grunnlag for å bygge et apparat rundt Kranbrygga. Kranbrygga lå der det i dag er opplagsplass for småbåter like ved siden av Jude-fjellet og i Ydder-Kleven. Utover på 1740- og –50-tallet fikk brygga økt antall havarister. Dette skyltes økning i skipstrafikken i Nord-Europa og de mange krigene. Etter hvert klarte ikke Kranbrygga å dekke behovet og det oppsto behov for et nytt verft. Dermed fikk man verftet i Nodeviga. I 1772 ble en søknad om å utvide Kranbrygga avslått og dermed var dagene talte for brygga. Da var det slutt på all reparasjon av skip i selve Kleven havn.

Pakkhusbrygga
Denne brygga lå sørvest for Kranbrygga og der den nye dampskipsbrygga nå ligger. Her lå pakkhuset der man lastet inn varer fra havarister som lå til reparasjon.
Tollvesenet benyttet pakkhuset på brygga en del før det kom tollstasjon i Kleven. Noen ganger hadde skip som hadde vært lenge i sjøen fått ”varm last”, helst korn som det var gått varme i på grunn av vannlekkasje. Dette måtte tas på land og luftes i pakkhuset.Da Kranbrygga ble nedlagt kom der nye pakkhus i Nodeviga og på Gismerøya. Det gamle pakkhuset i Kleven sto til en gang mellom 1803 og 1807 da det ble revet.

Dampskipsbrygga/Steambåtskaia
Dette er dagens hovedbrygge i Kleven. Den ble bygget i 1875 og fra da av la dampbåtene til her. De første årene var brygga delt i to med ei smal steinbrygge imellom. Den ble bygget som en helhet i 1910.

Knuts sjøbuer/Hollenderbuan/Buan
Dette er to sjøbuer like vest for Revet. Buene er rødmalte og ligger på et par steiner i sjøen. Knut er et mannsnavn og det kan være at en med navnet Knut har eid dem en gang. Egentlig er det bare den yngste som heter Knuds sjøbu. Buene kalles også Hollenderbuene, så det kan vel hende at det har ligget hollandske skuter og losset her. Kort blir buene kal Buan i dag. Det var Knut Torkelsen som eide den ene av disse buene. I 1877 kjøpte Theodor Bessesen sjøbua av dattera til Knut. Litt før hadde Bessesen kjøpt den eldste. Nå har Mandal kommune overtatt buene. I ei havn med så mye forbindelse med utlandet var der nok en del smugling. Slik og i Kleven. Knuts sjøbuer og andre uthus var før i tiden fulle av korn som var smuglet i land fra skuter som lå i havna. Det fantes en fortøyningsring mellom disse buen på 1800-tallet.

Kuveden
Dette var en vete som sto på Kua. I dag finnes bare rester etter den. Dette er i dag den største av kystrøysene på Klua. I 1710 var det innført fast vardevakt på Kuveden. I 1773 var veten og vardehuset fortsatt i god stand. Før 1790 ble den revet ned.

Kikkerthuset/Loshuset
Dette var et lite hus på toppen av Persheia. Huset er nå revet. Tollerne hadde utkikspost her oppe. Losene hadde også utkikspost her oppe.

Benkan
Dette er navnet på den lille sittegruppen som ligger nedenfor vårt hus i Kleven.

Øvste hagen
En liten hag som ligger like overfor huset til Bjørg og Willy Johannessen.

Stensens hage
En liten hage som ligger like nord for Bjørg og Willys hus i Kleven. Huset som denne hagen hørte til ble revet under første verdenskrig. Dette var Klevens største hus. Den store steinmuren rundt hagen står enda. Det var en Stensen som eide huset. Før hans tid ver det sjømannshjem her. Det ble åpnet i 1878. Dette var et alternativ til vertshusene. Her var det bibliotek, og det var møter med opplesning og foredrag. Etter at sjømannshjemmet ble nedlagt i 1880-årene ble huset overtatt av Sten Jørgen Stensen.

Tollebakken
Dette er en ganske liten bakke som går forbi de fire husene på Heia. Noen av husene den går forbi er Tollerhuset og Røylen. Det var i denne bakken at tolleren bodde.

Bostedsnavn
Inner-Kleven
Dette er indre del av havna i Kleven. Her ligger de tre store husene som oftest blir avbildet fra Kleven. Vi støter på dette navenet allerede på 1600-tallet. Det eldste huset i Kleven ligger i Inner-Kleven. Det er oppført i slutten av 1600-tallet. Det er totalfredet. Det største huset i Kleven har også ligget her. Det ble revet i 1918. Bjørg og Willys hus er det mellomste. Det ble bygget ca 1780 mens nabohuset mot øst er 15 år yngre. Den eneste floren som er igjen i Kleven står bak dette huset.

Ydder-Kleven
Judefjellet deler Inner-Kleven og Ydder-Kleven. Dette er også et meget gammelt navn. De fleste som bosatte seg i Kleven, i den første tiden, bodde i Ydder-Kleven.

Inner-Kleven

Tollerhuset
I dette huset bodde tolleren fra 191. Navnet er dermed ikke så gammelt.

Søndagsskolen
Navnet på søndagsskolebygningen i Kleven. Søndagsskolen i Kleven var en ganske spesiell sak.

Bramsalinga
Dette var et langt to-etasjes hus som lå i den ytterste delen av Inner-Kleven. Dette huset ble revet på 1890-tallet. Ei bramsaling er råseilet over mersseilet. Huset har dermed fått navn fra seilskuteterminologien. Grunnen er nok at det var et vertshus, og de fikk ofte navn fra denne terminologien.

Merset
Dette huset står heller ikke lenger. Et mers er en plattform øverst på undermasten på seilskuter. Også dette huset hav vært et vertshus.

Klyverbommen
Dette huset ligger på en knaus langt vest i Kleven. Det er et to-etasjes hus med et tilbygg på baksiden. Klyverbommen er en bom som holder klyverseilet på plass. Klyverseilet er det fremste seilet på ei seilskute. Dette var også et vertshus.

I alle disse vertshusene ble det åpnet og lukket som det passet. I vertshusene drakk og spilte man. I de store husene var det vanlig at man hadde en sal ovenpå der det også ble danset. Bramsalinga hadde en slik sal. Der ble det danset hver søndagskveld. Mannskaper fra skutene kunne da møte kvinner fra hele Mandal. Mange ganger kunne det oppstå leven på vertshusene. To-tre vertshus hadde biljard. Disse var de såkalte skipperhusene. Dette gjalt ikke Bramsalinga, Klyverbommen og Merset, ingen av dem var skipperhus. Det var bare to hus i Kleven som hadde lov til å produsere og selge hjemmebrent. De fleste vertshusene hadde bare lov å selge øl og vin, mendet foregikk nok også en del illegal virksomhet. De fleste vertshusene ble drevet av kv inner, ikke Klyverbommen. Bramsalinge ble revet på 1890-tallet. Grunnen etter huset ble slått sammen med en annen eiendom, slik at den gamle tomten ble brukt som hage. I dag kan man se grunnmuren etter huset.
Merset ble bygget rundt 1750 og revet i 1915. Dette vertshuset gikk konkurs.

Røylen
Huset ligger i Tollebakken. Det huset som står i dag er ikke den opprinnelige Røylen. Det nye huset er totalt renovert. En røyl er det øverste råseilet på en seilskute. En kjenner ikke til at det har vært noe vertshus her så det er litt uklart hvorfor det har fått dette navnet. Det har tidligere bodd loser og en matros i dette huset. Huset ligger like nedenfor vårt hus i Kleven.

Oppgaven er skrevet av Kirsten Margrethe Johannesen høsten 2000 som særoppgave i norsk i 3. klasse i den videregående skolen i Kristiansand.

Engång skall du vara . . . .

Engång skall du vara . . . .

Engång skall du vara en av dem som levat för längesen.
Jorden skall minnas dig så som den minns gräset och skogarna,
det multnade lövet.
Så som myllan minns
och så som bergen minns vindarna.
Din frid skall vara oändlig så som havet.

Pär Lagerkvist, ur Aftonland

Kärlekens tid

Rör vid mej nu.
Fyll mitt liv ända till bredden.
Jag som var ett barn då.
Söker min sång.

Vem tog min sång?
Vem berövade mej gåvan?
Vem gav mej min styrka?
Jag var ett barn.

Kärlekens tid
Har bevarat min längtan.
Jag som var ett barn då
Söker min sång

Rör vid mej nu
Fyll mitt liv ända till bredden
Du gav mej min hunger
Jag är ett barn.

Hvorfor synger ikke mannskoret denne? Det er Ylva Eggehorns tekst til Benny Anderssons melodi. Den vakreste korsangen får vi av Duvemålakøren med Helen Sjøholm som solist. Men her synges den av Bjärtråkøren.
Skulle noen være i tvil om hvem Helen Sjøholm er så – her er hun. Det er naturligvis hun som synger Gabriellas song i filmen «Så som i himmelen» Eller denne her.

Skulder ved skulder

Skulder ved skulder

Fotball har aldri stått mitt hjerte nær. Til det har jeg sett altfor mange stygge bruddskader i Sentralsjukehusets senger. Og jeg kan gjerne tilstå at jeg så aldri Bård spille sine kamper på Vidars lag i Ungdomsavdelinen. Jeg orket ikke se ham skade seg.

StadionMen jeg kunne godt tenke meg å se en Viking-kamp på stadion – så kanskje en sommerdag vil jeg og min ledsager finne oss plasser på tribunen på Vikings nye anlegg.

Ikke for det – jeg har faktisk vært på fotballkamp i Roma, på kamp mellom Romas burgunderrøde gutter og byens lyseblå Lazio-atleter. Jeg tenker enda på stålgitterne som skilte tilskuerplassene på tribunene. Og ikke minst på advarslene jeg fikk mot å heie på Lazio der vi sto på Romas tribunedel. Kampen husker jeg ikke noe av men helst at vi ble holdt tilbake på tribunen inntil Lazios publikumere var geleidet ut – selv om dette langt fra var av de store hatkampene i italiensk fotball.

Jeg har også lært meg at fotball absolutt ikke gjelder livet – det er langt alvorligere enn det.

Fotballkrigen har jeg også hørt om. Altså denne krigen mellom Honduras og El Salvador i 1969, der en fotballkamp faktisk startet en krig mellom de to nasjonene. .

Det var vistnok snakk om VM-kvalifiseringskamper og enden på visa var at Honduras til slutt tapte.
Få dager etter tapet begynte militære tropper å marsjere frem og tilbake over landegrensene. Det ble flyangrep og skikkelige slag. Hvor mange som ble drept kan jeg ikke si i farten.

Det norske landslagets bragder på fotballbanen går helst upåaktet hen i verdenspressen. Men se nå – nå har ”norsk” fotball markert seg. Vi er kommet på trykk hos Reuters, Associated Press (AP) og en mengde nyhetsbyrå rundt om i verden. Utgangspunktet har vært en ”vennskapskamp” mellom norske prester og imamer som en passende avslutning på ”Shoulder to Shoulder”-konferansen i Oslo.
Associated Press (AP) forteller at:” A soccer game between Muslim imams and Christian priests at the end of a conference to promote interfaith dialogue was canceled Saturday because the teams could not agree on whether women priests should take part.
– – – – -the imams refused to play against a mixed-gender team of priests because it would have gone against their beliefs in avoiding close physical contact with strange women.”

Imamene kunne nok delta i forbrødring men noen “Shoulder to Shoulder”-kontakt kunne det ikke bli snakk siden flokken av norske prester også omfatter prester av kvinnekjønnet.

Catholic News i Australia har også fått saken med seg: ”An argument over the participation of women in a football match between Muslim and Christian clergy in Norway has led to the cancellation of the “friendly” encounter.

The BBC reports that Muslim Imams had refused to play against women because it went against their beliefs about close physical contact with the opposite sex.

The game was meant to be an enjoyable end to a day-long conference in Oslo.

Members of the two faiths had been discussing ways of encouraging greater inter-faith dialogue at the event.”

Vi har selvsagt fått med oss at kampen ble avlyst av det norske prestelagets kaptein, Trond Bakkevig, som nektetå spille uten kvinner på lag.

Jeg sakser en uttalelse i amerikanske Christianity Today: ”Both sides have learned to better understand our cultures and we have had an open discussion.” – – langs en vei som åpenbart skal bli meget lang å gå – og muligens har fotball demonstrert at – det gjelder ikke livet – det er langt alvorligere enn som så.

You don’t bring me flowers

You Don’t Bring Me Flowers

You don’t bring me flowers
You don’t sing me love songs
You hardly talk to me anymore
When you come through the door
At the end of the day

I remember when
You couldn’t wait to love me
Used to hate to leave me
Now after lovin’ me late at night
When it’s good for you
And you’re feeling alright
Well you just roll over
And you turn out the light
And you don’t bring me flowers anymore

It used to be so natural
To talk about forever
But ‘used to be’s’ don’t count anymore
They just lay on the floor
‘Til we sweep them away

And baby, I remember
All the things you taught me
I learned how to laugh
And I learned how to cry
Well I learned how to love
Even learned how to lie
You’d think I could learn
How to tell you goodbye
‘Cause you don’t bring me flowers anymore

Tiriltunge

Y-korset i Madlamark kirke

Y-korset i Madlamark kirke.

Jeg har fått en jeg kjenner godt, og som var leder for utsmykkingsutvalget i kirken, til å si litt om idébakgrunnen for altertavlen, litt om symbolbruken og hvordan kunstneren Ole Lislerud løste oppgaven med å fremstille ny altertavle til Madlamark kirke. Oppsummert blir det vel omtrent som dette:

Litt om symbolbruk i alterbildet i Madlamark kirke.
alt=»Korsportalen» width=»480″ height=»380″ vspace=»10″ hspace=»10″/>

”Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden.” slik står der i Johannes Åpenbaring – og videre ”Frykt ikke! Jeg er den første og den siste – og den levende.”

Alfa og Omega. Velkjente kristne symboler – og vi har dem her i altertavla vår. Ikke så åpenbart kanskje – men, de er der ”- den som leter han finner, -”og slik er det også her.
Finn disse spredte mørke feltene som finnes i noen av kunsttavlene. Sammensatt blir de Alfa og Omega. De er i helheten, det kreves en innsats av deg for å se det – i altertavla, – som i livet.

Nedenfor kan en se hvordan bokstavene er fremstil i en kirke i Kiel.
AO
Altertavla vår ble montert og innviet 1. søndag i Advent året 2003 så den er knapt to år gammel.

Via konkurranse ble keramikk-kunstneren Ole Lislerud valgt til å utforme altertavla.
Det ble en lang prosess med utvikling av konkurransens vinnerutkast fram til det kunstverk som pryder veggen. Alt dette skal vi ikke gå inn på.

Ole Lislerud er professor ved Kunsthøgskolen i Oslo der han underviser i kunst og arkitektur.
Han er en verdenskjent kjeramiker og han har ståttt for en lang rekke større utsmykkinger. Han er også representert i gallerier verden over.

Ole Lislerun bruker ofte portalen som metafor eller symbol i sine større arbeider. Det gjorde han i Sandnes kulturhus og det har han gjort her. Og ofte er disse portalene dannet av glass eller kjeramikk.

Her i Madlamark kirke har han kalt motivet og utsmykkingen sin for

Korsportalen

Helt siden kirka var ny har vi hatt et enkelt latinsk kors montert direkte på den massive teglveggen bak alteret som danner bakstykket for altertavla. Det korset var eneste utsmykking i hele kirkerommet.

Det gamle latinkorset fra veggen bak alteret danner faktisk utgangspunkt for den nye altertavla.

Men Lislerud har benyttet en annen korsform. Hele komposisjonen i det sentrale motivet i altertavlen, det som vi kaller Y-korset, er i sin helhet bygget opp av varianter av det likearmede greske korset. Dere ser dem som små og litt større kors i det sentrale bildet.

Det greske korset er også kjent som kvadratkorset eller misjonskorset.
De fire like armene ser vi ofte på som bilde på de fire verdenshjørner. Men like gjerne sier vi at de står for Kristi fire gjerninger:

Han åpnet himmelen,
knuste helvetet,
sjenket nåden og
gav syndenes forlatelse.

Y-korset ble i middelalderen regnet som et symbol på Treenigheten. Denne korsformen er vel ikke så mye brukt i dag som sentralmotiv i kirkeutsmykking. Men – vi ser det brukt på messehagler der korset er et klassisk uttrykk for frelsens seier og kanskje også som bilde på lidelsens korstre.

En av Stavangers største billedkunstnere viet i en periode Y-korset stor oppmerksomhet og han laget en hel serie bilder med dette motivet.

For oss som arbeidet med utsmykkingen i kirken – vi så klart den oppstandne og velsignende Kristus i dette sentrale motivet.

Så litt til portalbegrepet. I utgangspunktet ble triumfens og seierens portal reist i Rom når en eller annen keiser vendte tilbake fra seierrikt krigstokt. Da toget han og soldatene inn gjennom en seiersportal og inn til gedigen velkomst i verdensbyen. Men i vår billedbruk er portalen en metafor for den kristnes vandring og søking etter Gud

Som vi ser her så er Y-korset omkranset av et stort lyst parti med kalligrafisk skrift. Det er da disse lyse tavlefeltene på sidene og i overkant som danner portalen.
Også for oss er seiersportalen et symbol. Korsportalen – er for oss et symbol på seieren og triumfen, veien inn til seiersfesten går gjennom portalen – via korset fram til Kristus.

Som dere ser er de lyse tavlefeltene som danner portalen overstrødd med noe som ligner håndskrift. Denne kalligrafiske skriften i portaltavlene er kunstnerens egen håndskrift – i utgangspunkiet er den speilvendt og vanskelig lesbar – men noen steder lar det seg gjøre. Men det som står der – det kjenner vi. For tekstene er de som menigheten har valgt ut og som finnes lesbare i gullskrift på to tavler i det nedre partiet av alterbildet.

Hensikten med å be menigheten om å komme med egne tekstforslag var selvsagt å skape tilhørighet og kanskje en egensymbolikk for enkelte.

Det øverste feltet over Y-korset har en blå trekant med et stort felt av gull og sølv. Gull representerer det overjordiske, storheten og himmelen. Trekanten symboliserer som vanlig treenigheten og lyset. Gud bor i lyset, Gud er lys.

Kristus er verdens lys. En sannhet som Stavanger er rimelig godt kjent for.

Det finnes forskjellige trykte skriftuttrykk i altertavlen. Her er skriftbilder fra de eldste tider og fra den moderne tid representert med kalligrafiske og grafittiaktige symboler. Dette illustrerer ordets vandring gjennom historien, og det er en geografisk vandring, og fra språk til språk.

Hebraisk Salmenes bok 61.3
Fra jorden ende roper jeg til deg,
For mitt hjertes kraft blir borte.
Før meg opp på et fjell
Som er for høyt for meg.

Gresk Matteus 3.16
Da Jesus var blitt døpt, steg han
Straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet
Seg, og han så Guds Ånd komme ned
Over seg som en due.

Koptisk Salmenes bok 11.4
Herren er i sitt hellige tempel,
I himmelen har herren sin trone.
Hans øyne skuer utover,
Han prøver menneskene med sitt blikk.

Litt om fargene til slutt.
Den rød-oransje fargen rundt Y-korset representerer ilden, blodet og kjærligheten. I kirkekunsten er rødfargen selve Gudsfargen og symboliserer hans kjærlighet. Det blå partiet bak alteret består av kors som til sammen danner kvadrater. Kvadratene symboliserer jorda og mennesket, selve blåfargen representerer det evige. Det er himmelens farge og leder tankene mot det guddommelige, på himmelen og på trofastheten.

Så får vi dagslys og streif av sol gjennom de to sidevinduene og et vindu i taket. Det får tavler i gull og sølv til å stråle. Den blå himmelfargen, blir sterkere, og opplevelsen av alterbildets symbolikk trer gradvis sterkere fram.

Så må enhver ha anledning til å tolke – legge sin egen betydning inn i dette alterbildet, å finne sitt eget motiv, finne sin visuelle støtte til det ord som forkynnes fra prekestolen.

Men – av og til kan det jo være greit å ha for hånden kunstneres eget idé-grunnlag når en betrakter et verk som dette.

”En port til himlen åpen står”.
Dette er vår måte å fremstille porten på. En hvit åpen portal, og midt i åpningen korset. Y-korset. Det står der med sine oppstrakte armer og holder portalen åpen for oss. Med åpen innbydende favn peker det oppover mot den blå himmelen – mot himmelske skatter.

Altertavlen i Madlamark kirke

Altertavlen i Madlamark kirke

Altertavlen bades i lys

Publisert 29. november 2003 i Stavanger Aftenblad.
Søndag, like før gudstjenesten, avdukes Ole Lisleruds altertavle i Madlamark kirke i Stavanger. Hele veggen bak alteret er dekket av kunstverket “Korsportalen” utført i porselensfliser.

Ole Lislerud pusler biter til altertavlen i Madlamer kirke.
Foto: Knut S. Vindfallet
Hjørdis Smedvig

Ennå står merkede esker med fliser på golvet, men høyt der oppe, på stillas bak alteret, er tre iherdige murere i ferd med å nå taket.

Kunstneren Ole Lislerud dirigerer. De er langt over halvveis med monteringen av det mektige kunstverket som dekker hele veggen bak alteret i Madlamark kirke.

Sidelyset
Dagslys og streif av sol gjennom to sidevinduer og et vindu i taket får fliser i gull og sølv til å stråle. Den blå, himmelfargen, blir sterkere, og opplevelsen av alterbildets symbolikk trer gradvis mer og mer fram.

Det er onsdag, og kunstneren mener at alle flisene kan være på plass i løpet av dagen. Det går raskt for seg. Han er imponert over murernes presisjon og tempo.

Dette er den andre kirkekunstutsmykningen kunstneren utfører. Men han tør være kjent for sin glassportal i Sandnes Kulturhus, og han er spent – kanskje blir det flere oppdrag i Rogaland ganske snart. Han deltar i den lukkede konkurransen om utsmykningen av Gascos nybygg på Karmøy.

Veggen som hud
For meg er det naturlig å tenke rom når jeg lager kunst, sier Ole Lislerud. Han er professor ved Kunsthøgskolen i Oslo og underviser i kunst og arkitektur.

– Jeg ønsket at hele veggen skulle bli kunst, ligge som en hud bak alteret. I mange år preget et latinkors veggen. Jeg forsto at det gjennom årene fikk en betydning for menigheten. Det ønsket jeg å ta hensyn til. Komposisjonen er derfor i sin helhet bygd opp av varianter av det greske korset, som til sammen danner et sentralt motiv: Y-korset.

Y-korsets symbolikk
Y-korset ble i middelalderen regnet som et symbol på Treenigheten; Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, men det kan også assosieres med den oppstandne og velsignede Kristus, og ser man etter avtegner det seg også en slank Kristusfigur i alterbildet.

Y-korset er omkranset av et stort parti med kalligrafisk skrift på hvite fliser. Man kan ikke lese hva som står der, men det er tekster fra Bibelen som menigheten selv har valgt, og det i seg selv gir kunstverket en spesiell tilhørighet til kirken og en symbolsk mening.

Fra noe til noe
I et parti nederst bak alteret står en tavle med de samme skriftstedene trykket i gull. Tekstuttrykkene i «Korsportalen» symboliserer Ordets vandring gjennom historien, fra språk til språk. Selve portalformen kan også tolkes som en vandring fra noe til noe.

Lislerud vil gjerne at kunstverket stadig skal ha noe nytt å gi menigheten. Man skal også kunne legge sine egne tolkninger.

– Mitt ønske er å gi den enkelte som kommer til kirken både en visuell og åndelig opplevelse, understreker han.

– Estetikk går opp i symbolikk og omvendt.

Alfa og Omega
Alfa og Omega, første og siste bokstav i det greske alfabetet, er plassert som tydelige symboler i alterbildet. «Korsportalen» kan også symbolisere seieren og triumfen, og buen over blir veien til Kristus.

Kunstneren forteller at han valgte porselen, et annet materiale i leire, fordi det skulle spille sammen med kirkerommets vegger i tegl. Hele arbeidet har han utført på Porsgrunn Porselensfabrikk i høst. Komposisjonen er arbeidet fram på data og overført til flisene via silketrykk. Arbeidet dekker over 100 kvadratmeter.

– Det er utrolig spennende å bruke ny teknikk på denne måten. Men skrifttegnene har jeg kaligrafert direkte på flisene. Slik er verket sammensatt av element som både er kontrollerte og umiddelbare.

Gudsfargen
Den rødoransje fargen rundt Y-korset representerer ilden, blodet og kjærligheten. I kirkekunsten er rødfargen Gudsfargen. Det blå partiet bak alteret består av kors som til sammen danner kvadrater.

– Kvadrater symboliserer mennesker, mens blåfargen representerer det evige. Det er himmelens farge og leder tankene mot det guddommelige, understreker Lislerud og gjør oppmerksom på at det også dannes kors mellom de kvadratiske rutene flere steder i bildet.

Misjonærbarn
Kunstneren forteller om seg selv at han er et klassisk misjonærbarn. Faren, biskop Gunnar Lislerud, var misjonær i Den amerikansk lutherske kirke, og Ole opplevde å gå folkeskole i tre forskjellige kontinenter: I Afrika, i Norge og Europa og i Amerika.

– Jeg kom faktisk til Norge som utenlandsstudent, sier kunstneren som har også har flere kunstnere å slekte på i familien: Hans mor Marit Lislerud er en anerkjent ikonmaler.

Menigheten i Madlamark kirke står alene ansvarlig for finansieringen av kunstverket. Gjennom aksjoner og innsamlinger skal kostnader på rundt 500.000 kroner dekkes. Etter avtale har Ole Lislerud laget porselenstavler som har relevans til altertavlen og disse selges til inntekt for utsmykningen. Hittil har menigheten klart å samle inn 175.000 kroner.

hjordis.smedvig@
aftenbladet.no

Dikteren som pasient.

Dikteren som pasient

For den som i grunnskolens lesebøker har sett bildet av Henrik Wergeland i sykesengen har sett selve bildet av “dikteren som pasient”. Bildet jeg tenker på er det som kalles Henrik Wergeland på sykeleiet, et miniatyrmaleri av L.W.T. Bratz fra mai 1845. Bjørnson ble i sin tid eier av bildet og han hadde det på veggen i arbeidsrommet sitt på Aulestad (der det fremdeles henger). “Aldri har der over Nordens åndshimmel vært sett et skjønnere syn enn Henrik Wergeland på hans dødsleie,” sa Bjørnson ved avdukingen av Wergelandsmonumentet i 1881. Leser vi de samtidige diktene fra sykesengen: “Til min gyldenlak” og “På sykelejet” så fornemmer vi den samme samme åndfulle skjønnhet som det vi finner i bildet og en verdig resignasjon og aksept av en uavvendelig utgang.

Det vi skal prøve å se på i dette avsnittet er om dikteren som pasient generelt sett er i stand til å formidle noe av den erfaring han har hentet ut av sin sykdom. Evner han å bearbeide opplevelsen, smerten og frykten i en dikterisk form og samtidig formidle den til og dele den med leseren – og kanskje ikke minst formidle opplevelsen av forsoningen og håpet.

Jeg vil i det følgende begrense meg til å se på noen norske forfattere. Men vil likevel gjøre et unntak for noen få utenlandske, deriblant Susan Sontag. Vi kommer neppe utenom hennes bok “Sykdom som metafor”, som kom i norsk utgave i 1979.

I denne oversikten har jeg tatt utgangspunkt i en artikkel som legen Halfdan Kierulf, f. 1944, skrev om dette emnet og som ble trykket i Gyldendals aktuelle magasin i 1980.

For den som vil studere emnet nærmere vil spesielt litteraturhenvisningene i Kierulfs doktorgrad fra Strasbourg i 1971 om Dostojevskijs epilepsi være verdt å undersøke.

Til min Gyldenlak
Les, og lytt til poetens formidling av smerte i det han har gitt oss i “Til min Gyldenlak”Min grav” og “Til foraaret”. Hvordan er det mulig for et dødssykt menneske å skrive så opphøyet poesi. Det kan kanskje minne oss om Søren Kierkegaards definisjon av en dikter som et menneske hvis leber er saadan formede at når han utstøder et skrig, lyder det som den lifligste musikk” …. Wergelands geniale åndskraft bevarte han til det siste. Som i de diktene vi har nevnt, i hospitaldiktene “Paa Hospitalet om Natten” for eksempel>, “Den smukke Familie” og Hassel-Nødder – den 48. nøtt, “et frænologisk Foredrag”, som var det aller siste han skrev.

Henrik Wergeland lå 14 måneder til sengs før han døde den 12. juni 1845. Diktet “Til min Gyldenlak” ble skrevet på dødsleiet. Men det var ikke bare poesi i beskrivelse av lidelsen. Vi har en rekke brev fra hans hånd der han utmaler lidelsen i all dens brutale og rå pine: sitt idelig som under blyplater arbeidende bryst, sine ulidelige hosteanfall grensende til kvelning, øreverken, blodstyrtningene ……..Her finnes lite av poesi.

Henrik Wergeland kan med rette kalles vår nasjonalskald. Via mange av sine dikt maktet han å tenne et lys i mørket, selv om historien bak enkelte av diktene var dyster og tragisk. Den danske forfatteren Meir Aron Goldsmith har sagt:” Når jeg tenker på Dem, Wergeland, så er jeg stolt av å være menneske.”

En dikter i sin seier

I mange dikt hadde Wergeland streifet tanken på at han skulle dø tidlig. I mai 1844, før han var 36 år, ble han rammet av sykdom som førte til tuberkulose. Anelsen ble til visshet. Han ble liggende mer enn et år, herjet av voldsomme smerter. Når smertene raste som verst, kunne han lengte etter befrielsen, men trangen til å leve blusset stadig opp på ny. Vissheten om at døden nærmet seg slo ut i en enorm aktivitet, en skrivende livsutfoldelse som nesten ikke er til å fatte. Det første diktverket Wergeland gjorde ferdig på sykeleiet var “Den engelske Lods.” Mindre enn en måned etter at det var ferdig kom “Jødinden – Elleve blomstrende Tornekviste,” et sidestykke til “Jøden”. Ingen diktsamling har en vakrere opptakt: “Paa Sygelejet” . Vissheten om at han skal dø og håpet om å få leve og få se diktene sine i full blomst, men også ensomheten og det indre livs rikdom finner sterke uttrykk. Smertene og febertoktene – “Det isdrypps rislen i min barm …? og dissse stikk av ild?” – blir varsler om våren som bryter fram, “min salighets april”. Ensomheten blir forvandlet til en urskog med eksotiske vekster og “åndenes besøk”. Og til slutt, da han har overgitt seg til dødsvissheten, blir han selv forvandlet: En av dem som nylig var gått foran, og som han ofte følte nær, rører ved ham, og det blir som en ny fødsel:

O følelse som av et bad!
Jeg alt tilgivet har.
En finger på mitt øye kom.
En engels; det min moders var.
Nu er min sjel en toet blom,
så nyfødt, barneglad.

Dea Trier Mørch: Vinterbarn
Ingen er i tvil om hva smerte er. Men hvem vet noe om den? Hvem er best i stand til å beskrive den? Nevrofysiologen? En moderne nevrofysiologisk definisjon av smerte er at ” det er en basalt ubehagelig følelse som refereres til kroppen og representerer den lidelse som settes igang ved den psykiske fornemmelse av reelle, truende eller fantasterte beskadigelser.” (Engel, 1969)
Javel nei. Men en dikter som har opplevd smerten kan nok dette adskillig bedre. Dea Trier Mørch har i romanen Vinterbarn gitt en beskrivelse av fødselsveer. Det er som å bli overkjørt av et lokomotiv. Hun skriver om veenes kosmiske ensomhet, pressveene som stiger som en klippe foran henne, om den siste ve som løfter seg, stiger og stiger. Hodekulls, blodig, sprenges et eller annet – klippeblokker ruller nedover fjellveggen og styrter i havet. Det knaker i knoklene hennes, de presses fra hverandre …. Som en tømmerstokk som trekkes over en grusete strandbredd og videre ut i havet, støtes noe stort, fast og mørkt ut av kroppen hennes.

Disse knappe bildene sier oss hundre ganger mer enn alle vitenskapens definisjoner. Det mest banale av alle rim er hjerte/smerte. Men her er nok dikterne på gyngende grunn. Selv de burde vite at smerten registreres i hjernen, ikke i hjertet. I så måte har de noe å lære av moderne smerteteori. Men så var det dette med symbolene i dagligtalen da. Og kanskje kan vi her smile litt av

Sigmund Doksum: når han morer oss med

Ganske bra rim
Hvem sier at dikterne
bruker opp ordene for oss?

Hjerte
smerte
rimer ganske bra hvis
du har
Angina Pectoris.

Litt her om smerteteori.

Jens Bjørneboe: Sykdom som hudløs smerte

En av retningene innen moderne smerteforskning ønsker å påvise at praktisk talt alle mennesker har omtrent den samme terskel for den irritasjon som føles smertefull. Men selve den subjektive opplevelse av smerte er ulik og farget av vår tidligere erfaring. Det er disse forsøk Jens Bjørneboe refererer til i “Frihetens øyeblikk”: “Vitenskapen har nu utarbeidet en metode til å måle smertefornemmelsen med, på slik som avstand og vekt og lydstyrke. Altså. 1 smerters trykk, 2 smerters trykk, 3 smerters trykk osv….. og da med enheten DOLORE, som 1 kw., 2 kw. Jeg undres på hvor mange dolores katten føler, hvor mange jeg selv har, og hvor mange jeg kunne holde ut.”

Bjørneboes psykiske trykk har nok ofte ligget på 100 Dolores. Men egentlig vet vi enda mindre om den psykiske smerte enn den fysiske. Hvordan kan vi måle den? Der kommer vi i alle fall ikke utenom dikteren som har følt og kan formidle.

Sykdom som hudløs smerte, rik metafor og uløselig metafysisk problem
I et lite notat som Bjørneboe har etterlatt seg står det: “Jeg føler meg som en kirurg som har skåret opp maven på seg selv for å dissekere seg, – men som ikke klarer å sy såret igjen”. Få diktere har vel som han brukt sykdom som metafor og behandlet den som metafysisk problem på linje med ondskapen, eller så utilslørt projisert sin egen smerte inn i diktningen. Det er en uhyre styrke i de bilder han maner frem i beskrivelsene av hva han oppfattet som sin manisk-melankolske sinnslidelse og av sitt legendariske alkoholkonsum. Suicidale melankolikere har fått seg forelagt etterfølgende linjer fra “Frihetens øyeblikk”, og deres kommentar har vært at “slik er det”.:

“Tilstanden kan ikke beskrives. Jeg går i blod til over naklene, jeg vasser i blod…..Lyset er slått av …..Jeg kjenner til og medbåde de populære og de faglige medisinske betegnelser for det; en mann med min erfaring og min lesning! …En ting er å leve i en verden, hvor blodet renner av vinduspostene, av fjellene og skyene, – en annen ting er å sette et lite latinsk navn på det. I en verden av ren smerte, hvor alle inntrykk utenfra er som å bli berørt et sted av kroppen, hvor huden er flådd av. det er en tilstand av absolutt, beksvart mørke og smerte, – hvor man er innestengt under en kuppel som gjør at men ikke kan oppfatte noe annet levende vesen i verden enn seg selv. Det finne ikke noe utenfor meg – hvilket helvete.” (Lanterne-utgaven s. 101-102.)

Depresjonen: Et rovdyr som river kjøttet av knokene dine

I den samme boken beskriver han også depresjonen som et rovdyr som river kjøttet av knokene på deg. Jeg vil anta at vi her har å gjøre med nyttige metaforer. Vi opplever bildene av den avflådde hud som sanne og til hjelp for de son har vært eller er innestengt i kuppelen, for deres nærmeste og for dem som vil prøve å hjelpe. I selvbiografien advarer han mot å bringe alkohol i forbindelse med et manisk oppstemt menneske, fordi det “er som å sprøyte på et brennende hus”. Sannsynligvis også et reelt bilde for den som har opplevd den situasjonen.Kristin Smagula found the following recipe for Ratafia in Robert’s Guide for Butlers & Other Household Staff, published in 1828.

Sykdom som metafor av Susan Sontag

Det dialogiske spill mellom pasient og lege er egentlig et trekandrama der det spenningsskapende er våre indre billeder, metaforene, det ulmende og halvbevisste, hvor såvel lege som pasient operer sine dukker fra mer eller mindre støvdekkede snorloft. Rapportene fra dette drama er ofte kommet fra kunstnerne. Munch viser oss angst og sykdom. Jeppe gir oss innsikt i alkoholismen. For ikke å snakke om de mange sinnbilder som er kommet til oss fra de greske tragedier, fra Bibelen, fra Dantes Inferno. Eller billeder av lidelsen slik den uttrykkes hos Goya, Bosch eller Masereel.

Som regel vil vi finne at kunstens sykdomsmetaforer er viktige, fordi de kan fungere som katalysatorer for det vi ikke makter å uttrykke med alminnelige ord, til innsikt og erkjennelse og ikke monst som oppfordring til medlidelse.

I boken “Sykdom som metafor” (norsk utgave 1979) viser Susan Sontag faren ved disse bildene. “Mitt poeng er at sykdom ikke er en metafor, og at den mest sannferdige måte å betrakte sykdom på – og den sunneste måte å være syk på – er den som er mest renset for, mest motstandsdyktig mot, billedlig tenkning,” skriver hun i innledningen. Hun har vist hvordan det i kunsten kan skapes uheldige metaforer, myter som preger synet på sykdom. Som romantikkens oppfatning av den store kunstnermorder, tuberkulosen – kameliadamens og dikternes utvalgte sykdom. Den fikk stundom en aura av sjelfullhet omkring seg, man tenkte seg den syke beåndet. Selv om alle vet at den var en pest og en forbannelse, og at den blomstret friskest i slummen.

Enda mer overbevisende er Susan Sontags argumentering mot den militære ordbruk rundt kreftsykdommene. Vi snakker om “kreftofre”, om “kampen” og “korstoget” mot kreft: “Tilsynelatende er sykdommen synderen. Men det er kreftpasienten som gjøres til den straffeskyldige. Mange har festet lit til psykologiske teorier som pålegger den stakkars det egentlige ansvar både for å ha blitt syk og for å bli frisk igjen. Og den skikk å behandle kreft ikke som en vanlig sykdom, men som en demonisk fiende, gjør kreft ikke bare til en dødelig sykdom, men til en skam for den syke.” Som tidligere kreftpasient snakker hun med autoriet på området.

Også de linjer hun trekker til politisk språkbruk er tankevekkende. Nazistene hevdet at en person av “blandet” rase var en syfilitiker. Den europeiske jødedom ble stadig sammenlignet med en kreftsvulst som måtte fjernes. Jødene var som en tuberkulose blant folkene. Stalinismen ble av bolsjevikene omtalt som kolera, syfilis og kreft. Susan Sontag peker på at Solsjenitsyn i “Kreftavdelingen” aldri bruker kreft som metafor verken for stalinisme eller noe annet. “Solsjenitsyn fremstilte ikke romanen galt da han, i håp om å få boken utgitt i Sovjetunionen, uttalte til styret i forfatterforeningen i 1967 at tittelen ikke var noe slags symbol, slik det ble hevdet, og at emnet er kun kreft i bokstavelig forstand”.

“Men hvordan skal man da gi uttrykk for streng moralsk kritikk i vår tid? Hvordan, når det er så mye å reagere skarpt mot? Hvordan, når vi fornemmer ondskap, men ikke lenger har det religiøse eller filosofiske redskap til å ordlegge oss forstandig om det onde? I våre forsøk på å fatte ekstrem eller absolutt ondskap leter vi etter dekkende metaforer. Men den moderne bruk av sykdom som metafor er tarvelig. De mennesker som virkelig har sykdommen, blir neppe hjulpet av å høre dens navn brukt ustanselig som synonym for ondskap. Bare i meget begrenset forstand kan en historisk begivenhet eller et problem være lik en sykdom. Og kreft som metafor er særlig dumt, fordi den alltid vil være en oppmuntring til å forenkle det som er komplisert, og en oppfordring til selvrettferdighet, om ikke til fanatisme.”

Ellen Francke: Det dobbelte kyss

Ellen Francke har i diktsamlingen “Det dobbelte kyss” fra 1985 gitt et hudløst og gripende portrett av ytterpunktene i et vanlig menneskeliv: Den jublende gleden over å ha en kropp å møte et annet menneske med, angsten og smerten når den samme kroppen rammes av den sykdommen vi alle frykter mest av alt, tapet og tomheten etter å ha mistet et bryst og den bratte veien tilbake til livet, kroppen og den elskede.

Men de hengte meg opp
etter håret
noen centimeter fra bakken
og slapp hundene løs
Og de hentet saksene
kvesset knivene
og hundene gjødde
De gjenklistrede veggene
åpnet seg
de overmalte gulvene
vrengte seg
og jeg skrek til
Gud
Har du forlatt meg?
Smerten i stålet
det fresende stålet
Smerten i lyset
det blendende lyset
Tyngden av jord
i munnen

Ikke rør meg
Jeg er sprengt i stykker
skåret i to
Brystet har visnet
livmoren tier
Ikke rør meg
Jeg kan ikke føde
ikke amme
Min kropp er en åpen grav

Morgenen er ingen morgen
dagen er ingen dag
Blodårene kveiler seg i hodebunnen
kneskålene slår mot hverandre
Skriket drukner i den åpne brystkassen

Langt borte gråter et barn
enstonig
hikstende
forgjeves

Den koptiske kirken

DEN KOPTISKE KIRKEN

Det er den kristne befolkningen i Egypt som vanligvis benevnes “Den koptiske”, og den har sin egen kirke. Ordet koptisk er en arabisk omforming av det greske ordet aigyptos som betyr egyptisk.

Alt det første hundreåret etter Kristi fødsel begynte deler av den egyptiske befolkningen å slutte seg til den kristne troen. Rundt år 300 var størstedelen av befolkningen kristne. Den koptiske kirken ble grunnlagt i år 453. Det som kanskje er det viktigste bidrag fra denne kirken til kristendommen er klostervesenet.
På 300-tallet ble Egypt innlemmet i det romerske kulturområdet. Med kristendommen og den internasjonale påvirkningen kom en hel del ny impulser inn i koptisk kultur – noe som gjenspeiles både i språket og kunsten.

Det koptiske språket, som ble talt like fram til 1600-tallet, er en variant av det fornegyptiske språket, farget av det internasjonale og de mange ord og begrep som kom til Egypt på 300-tallet. Greske låneord er meget vanlig. I dag er koptisk kun brukt i kirken.

Ovenfor ses en gravsten med koptisk innskrift fra ca. 500-600 e.KR.

Gode Gud ha barmhjertighet med den salige Martas sjel.
I den koptiske kunsten ser en tydelig innflytelsen fra flere forskjellige kulturer og religioner. Symboler fra gresk-romerske og orientalske myter blandes med bibelske beretninger. På mange måter bygget den kristne kunsten i Egypt direkte på arven fra det greske samfunnet. I arkitekturen var dyre- og planteornamentikk meget vanlige innslag.

Den koptisk-ortodokse kirken er i dag den største nasjonalkirken i Midt-Østen, og representerer en minoritet på ca. 9 mill. medlemmer. Klostervesenet som er nevnt ovenfor har de siste 10-årene opplevd en sterk oppblomstring, ikke minst gjelder det ørkenklostrene.

Det har vært gjort forsøk på å gjenopplive det koptiske språket. Det har til nå ikke vært særlig vellykket. Det koptiske alfabetet bruker de greske bokstavene, i tillegg til syv egne. Koptisk skrives fra venstre mot høyre. Dagens koptiske liturgi gjennomføres på en blanding av koptisk og arabisk, men fortsatt er den ispedd en del greske fraser. Kopisk liturgi viser et fascinerende språklig mangfold som gjenspeiler den koptiske kirkens kulturelle historie.

Da kunstneren Ole Lislerud utformet sin utsmykning til Madlamark kirke var ett av momentene å vise kristendommens vandring i tekst og symbolikk fra de tidligste kristne kirkene, bl.a. den koptiske, og frem til dagens mer grafittipregede uttrykk. Teksttavlene i alterbildet inneholder dermed både eksempler på de gamle koptiske skriftelementene og mer moderne kalligrafiske uttrykk.

Den mest kraftfulle kristne befolkningsgruppen i Midt-Østen er utvilsomt den koptiske. Men da William Dalrymple gjorde sin reise i munken Johannes Moschos fotspor i 1996 ble han alvorlig bekymret for alle de kristne kirkene i Midt-Østen, ikke minst den koptiske. Da Moschos reiste i 578 fant han levende kristne menigheter, kirker og klostere i hele dette området. Da Dalrymple reiste samme ruten nesten 1500 år senere var de samme stedene utslettet eller preget av oppløsning og forfall. Les denne spennende beretningen fra hans reise – i boken “I skyggen av Bysants

http://www.aschehoug.no/litteratur/kat/sakprosa/article.jhtml?articleID=7247