Nyvoldslekten fra Mandal

NYVOLDSLEKTEN FRA MANDAL

STUSVIK-/HOLMESLAND- GRENEN.

Blant gamle papirer i Kleven fantes to små gamle og slitte notater om slekten. Begge var håndskrevet. Vi tar dem med her som innledning til historien om Nyvoldslekten fra Mandal.
Det som synes å være det eldste av disse to har følgende opplysninger:

Slegtsregister over Stusvigs-æt

1713 paa Alle Helgens dag er Euen Hansen født paa Stusvig og 1723 er Aase Gundersdatter født paa Østre Berge i August maaned.

1752 10de sept. er Hans Euensen født paa Stusvig. ………
Hans Hansen født paa Stusvig den 17de Oktober 1783 og død anden febr. 1878. Hans alder blev da 94 aar 3 maaneder og 10 dage.
Hustru Anne Jisine født paa Lone i Søgne hendes alder er os ubekjendt.
Deres ældste søn Hans er født den 12te august 1815.
Deres ældste datter Anne Gurine er født den 28de Oktober 1817.
Deres anden datter Karen Marie er født 20de Juli 1820.
Deres tredie datter Anne Katrine født 5te August 1823.
Deres anden søn Henrik er født 12te August 1826.
Deres 3die søn Syvert Christian er født den 24de mai 1829.
Deres 4de søn Johan Siljus er født 19 mai 1836.

Hans Hansen Stusvig er født 12te August 1815.
Pernille Gurine er født paa Heien i Øyslebø den 4de oktober 1823.
Ældste datter Anne Gurine født 24de august 1847.
Ældste søn Hans født 13 desbr. 1849.
Andre datter Grete Johanne født 11te Janr. 1852.
Anden søn Thorald født 17de mars 1854.
Tredje søn Anders Tobias er født den 30te sept. 1856.
Fjerde søn Harald er født 17de okt. 1859 død 17 novbr. samme aar.
5te søn Harald født 15de okt. 1860.
6te søn Peder født 27de juli 1864.
3dje datter Hanne Pernille er født 21 nobr. 1866.

Hans Hansens kone Pernille Gurine død 21de mars 1884. Hendes alder blev 60 aar 5 maaneder og 17 dage.

Det andre notatet ser ut til å være av noe yngre dato enn det første. I dette er der føyet til litt slektsopplysninger på slutten med en annen håndskrift:

Litt om Bjørnetta fra Holmesland<

Stamfaren til Bjørnetta var Bjørn Gundersen Fuglestveit, som blev gift med Anne Pedersdatter Holmesland «Hollands-Anne», begge døde før 1748. De var blitt forlovet i Holland. Bjørn var sønn av Gunder Bjørnsen, hvis far Bjørn Gundersen var fra Gangså, sønn av Gunder Olavsen, finnes som lagrettesmann 1591 og 1610, gift med Randi Ansteinsdater, skifte 3. Pinsedag 1639.
Bjørn og Anne hadde 9 barn:

1. Stian, fikk odelsgården, det største bruk i Holmesland (nå delt), gift 6/7 1747 med enke Karen Glambeksdatter Heddeland. 2 barn. Hun var kommet fra Skjevesland, første gang gift med Ole Stiansen Heddeland. Slekten sitter med eiendommen.
2. Gunnar, blev gift på Heddeland.
3. Lars, gullsmed i Kristiansand.
4. Torstein, skibsfører i Kristiansand.
5. Olav, gift på Bue.
6. Berte, gift på Øvre Nøding, Bjørn Nøding stammer fra hende.
7. Astrid, gift på Finsdal.
8. Anne Margrete, fremrakende dyktig kvinne, g.1. gang på Røksland, 2. gang på Manneråk.
9. Peder, født 1719 (37 år gammel 1756), gift med Aslaug Sørensdatter Smælland, datter av Søren Salvesen Smælland og Torborg Torjesdatter fra Aaseral.

Peder var underofficer, bodde først på Stovelandsmoen, siden på Hauge og kjøpte et bruk i Skreppestad. Boet byttet dette med det minste bruk i Holmesland. Slekten, Søren Jåbæks gren, sitter der fremdeles.
Han døde 1797, Aslaug 1787, 8 barn hvorav 5 døde tidlig. De som vokste op var:

1. Torborg, g.m. Svenke Torjesen Svinestad.
2. Anne, g.m. Peder Pedersen Nome 13/11- 1772.
3. Søren, g.m. Åse Olsdatter Usland 23/6- 1783. Han døde 1802, 42 år gammel, var utdannet som kattuns trykker. Søren og Åse hadde følgende barn, de er ikke opført efter alder:

1. Peder, g. 1810 med Sille Johanne Hansdatter Lone. Han døde 1849, var en usedvanlig kunnskapsrik mann, holdt selv skole for sine barn.
2. Ole, g.m. Johanne Berntsdater Monen.
3. Tobias, bodde på Midmøll, g.1. gang m. Siri Eriksdatter Jåbekk, 2. m. Maren Knudsdatter Slettan. En sønn av siste ekteskap, Peder Møll lever ennå i Kr.sand.
4. Aslaug, g.m. Tolli Ånensen Øvre Møll.
5. Sissel, døde ung.
6. Gunhild, g.m. Tarald Nilsen Fuskeland. Denne Fuskelandsfamilie skal stamme fra endel av Kongsgård, ikke fra Augland.
7. Else, g.m. Ole Syvertsen Fuskeland, kjøbmann i Mandal og gårdbruker til Skjebstad.
8. Anne, g.m. Glambek Berntsen Bringsdal.

Peder Sørensen Holmesland og Sille Johanne Hansdatter hadde følgende barn:

1. Aase Søverine, f. 16-2-1812 g.m. Ommund Stiansen Holmesland, bodde på Øvre Nøding.
2. Søren, f. 1-4-1814 g.m. sin kusine Elen Gurine Tollisdatter, enke efter Hågan Eriksen Jåbekk.
3. Hans, f. 22-11-1816, g.m. Gunille Toresdatter Greipsland, bodde der.
4. Gunhild Kristine, f. 23-2-1819, g.m. fetteren Nils Taraldsen Fuskeland. Sønnen Tarald var i sin tid lærer på Augland.
5. Syvert, f. 11-4-1821, død ugift.
6. Simon, f. 29-9-1823, g. m. Maren Olsdatter Fuskeland.
7. Sissel Tomine f. 24-5-1829, g.m. Syvert Christian Hansen Stusvig f. 24-5-1829, bodde på Nyvold.
8. Peder Johan, f. 4-1-1833, g.m. Regine Vold fra Kristiansund.

Sissel Tomine, f. 24-5-1829, d. 16-9-1884, g.m. Syvert Christian Hansen Stusvig Nyvold f. 24-5-1824 d. 15-12-1899. De hadde 5 barn:

1. Anne Jesine, f. 13-3-1858, d 1932, g.m. sin fetter Tharald Hansen Stusvig. 4 barn.
2. Hans, f. 19-1-1860, d. 1931. g.m. Elisabeth Johannessen, Mandal. 12 barn.
3. Peder, f. 16-8-1863, d. i Amerika 1902. G.m. Agnes (svensk).
4. Sigvald Johan, f. 6-11-1865, g.m. Gerta Claudine Octavia Gjermundsen, Farsund. 6 barn.
5. Tobias Kristian, f. 13-10-1875, g.m. Salmine Olsen Kleven. 4 barn.

Så er der føyet til med en ny håndskrift av senere dato:

Anne Jesine, f. 13/3 – 1858 d. 1932, g.m. sin fetter Tarald Hansen Stusvig. 5 barn:

1. Cesilie Pernille f. 22/11 – 1885
2. Hans 1887
3. Cesilie Tomine f. 1890
4. Henny f 1893
5. Sigurd f 18/4 1896

Sigurd Hansen Nyvold f. 18/4 – 1896 g.m. Jørgine Larsen f. 20/12 1892. Hun var fra Sandar. 4 barn.

************************

STUSVIK-SLEKTEN

TORKEL O. STUSVIK Han er nevnt frem til 1647.

G.m. 1. ?
G.m. 2. ?

Barn av 1. ekteskap:

Guri g.m. Ole Olsen V. Valand.
Marte g.m. Erik Fjellskår i Spangereid (?).
Johanne g.m. 1. Omund 2. Ole.
Helga g.m. Trond Jensen Skoie.

Barn av 2. ekteskap:

Erik f. ca. 1614 g.m. Mari Olsdatter V. Valand.
Adrian g.m. Asser Torkelsen Mid-Li.
ANNE g.m. 1. NILS NILSEN g.m. 2. Torgjus Olsen.
Alheid ugift.
Kirsten g.m. (Torgi Møvig?).

I den gamle trappestenen som nå ligger i hagen på Stusvik har Torkel hugget inn sine bokstaver og sitt merke.
Vi vet ikke noe om hva slags folk han var av, men O kan selvsagt stå for Olsen, og Petrus Valand nevner at han kan være en sønn av OLE JONSEN SKINSNES.
Torkel nevnes som laugrettesmann bl.a. i 1606 og 1620. Siste gangen måtte han bøte 6 1/2 riksdaler for “en uriktig dom”.

Torkel var gift to ganger, men vi kjenner ikke navnet på noen av konene. Den siste kan kanskje ha vært datter til ERIK FRØYSLAND i SØGNE.
Svigersønnen til Torkel, Trond Jensen, bodde en tid på Stusvik og han brukte da den ene gårdeparten. I 1661 leide Trond laksefisket.
Trond og kona flyttet senere til Skoie.

Erik, som var den eneste kjente sønnen til Torkel, fikk ved giftermål et gårdsbruk på Valand. Det ble derfor datteren Anne som overtok Stusvik.

ANNE TORKELSDATTER STUSVIK dødsskifte 1684.

G.m. 1. NILS NILSEN født ca. 1604, dødsskifte 1668.
G.m. 2. Torgjus Olsen.

Barn i 1. ekteskap:

Nils f. ca. 1648. Dsk. 1719. g.m. Ingeborg Olsdatter fra Y. Møll.
Torkel f. ca. 1657. Død ung.
Ole f. ca. 1660.
HANS f. ca. 1664. g.m. TODNE AUENSDATTER, ROSSNES.
Maren g.m.1. Ånen Eivindsen N. Nøding.
Ingeborg g.m. Gunder Olsen Y. Møll, til Skeie.

Ragnhild g.m.1. Even Jonsen Langeland.
Inger g.m. Jens Nilsen Skoie.

Det har vært meget nære slektsforbindelser mellom Stusvik og Y. Møll, og det er sannsynlig at Nils Nilsen var sønn til NILS OLSEN MØLL.

I 1645 er han skrevet som Nils smed, men i 1648 opplyser han selv at han har fått et gårdsbruk på Stusvik, og at han derfor ikke lenger skal betale skatt som håndverker.
Skiftet etter Nils viser et rikt bo: Sølvskeier, smykker, messingstaker, bolsterdyner og puter, 1 svartbrun hest, 10 kyr, 6 kviger, 1 stut, 1 tjor, 14 fenner.
Tre av sønnene til Nils ble boende på Stusvik. Den eldste, Nils, fikk halve gården, og den andre halvparten delte Ole og Hans.

De skrev en utførlig kontrakt om sitt hopehav: De gamle setehusene skulle Nils ha. Men han skulle betale halve kostnaden med å bygge nytt hus til brødrene. Nyehuset skulle ha loft og kjeller, og det skulle forsynes med bordkledning. Det skulle også bygges ny stolpebu.
Nils skulle ha den søndre låven, floren og loftet vest for husene.Ole og Hans fikk den nordre løe og låve, flor og stolpebu.
De andre bygningene skulle de eie i lag, menlig smie, badstu, kvernhus, eldhus og kjune.
Åker og eng ble delt mellom brødrene, men et stykke kalt Steinan skulle være felles svine- eller hestebeite. Skogen skulle deles i to like parter – og deretter fikk Nils velge først.

HANS NILSEN STUSVIK f. 1664. g.m. TODNE AUENSDATTER ROSSNES.

Deres barn var:

Marte f. 1702 g.m. Svenke Nasen, Fuskeland.
Anne g.m. 1. Gunvald Pedersen, Greipsland.
AUEN f. 1713 g.m. ÅSE GUNDERSDATTER y. BERGE.
Nils g.m. Anne Kristensdatter Rossnes.

AUEN HANSEN STUSVIK, 1713 – 1782, g.m. ÅSE GUNDERSDATTER, Y. BERGE. 1723 – 1792.

Deres barn var:

Nils, 1744-56. Druknet.
Todne, 1749- G.m. Ole Pedersen, Fuskeland.
Ragnhild, 1751- G.m. Kasper Pedersen, Sodeland.
HANS, 1752-1833. g.m. 1. ANNE HANSDATTER SODELAND.
g.m. 2. Magnhild Sandersdatter.
Maren, 1754-
Marte, 1756-59.
Gunder, 1758-58.
Marte, 1760-60.
Marte, 1761-
Maren, 1762- g.m. Børu Bjørnsen, Skogen.
Anne, 1763- g.m.1. Nils Omundsen N. Nøding.
2. Torkil Askilsen Møll.

Både Auen Hansen Stusvik og hans fetter Nils Olsen benevnes “båtbyggere”, så allerede den gangen hadde de begynt med båtbyggeryrket, et yrke som siden ble en tradisjon på Stusvik, og for flere av dem som stammet derfra.

Navnet Auen finner vi skrevet på mange måter: Øven, Euen, Ouen osv.

HANS AUENSEN STUSVIK, f. 1752 dsk. 1833. g.m. 1. ANNE HANSDATTER SODELAND, f. 1751 død 1788.
2. I 1788 med enken Magnhild Sanders- datter Lindland. f. 1766 dsk. 1844.

Barn i de to ekteskapene var:

Auen, 1776 g.m. Anne Marie Omundsdtr. N. Nøding. De flyttet til Sodeland.
Åse, 777 død samme året.
Karen, 1779 g.m. Tomas Omundsen N. Nøding. De flyttet til Y. Møll.
Åse Marie, 1781 – 1784.
HANS, 1783 – 1878. I 1814 g.m. ANNE JESINE HANSDATTER LONE 1792 – 1840.
Gunder, 1785 – 1840. G.m. Søverine Gundersdatter Undal, 1794 – 1854.
Knud, 1788 død samme året.
Hans, 1788 død samme året.
Ole, 1790 død som liten.
Sander, 1792 død samme året.
Sander, 1794 død samme året.
Anne Katrine, 1796 g.m. Ole Torkelsen Tredal.

Hans Auensen hadde lønn av staten som “kongel. maj. perlefisker”.
Han tok opp perlemuslinger i elver og bekker og leverte utbyttet til futen. Alle muslinger var nemlig ifølge loven, dronningens eiendom.
Ved skiftet i 1788 hadde de 5 kyr, 1 kvige, 8 sauer, 3 gjeldværer og to små værer.

Som nevnt ovenfor så kjøpte Hans i 1792 Nils Olsens eiendom, og han satt dermed med halve Stusvik, som da utgjorde lnr. 440.
I tillegg kjøpte Hans part i Østerlands-fisket. Et bruk på Sodeland, som var arven til kona Anne, ble overtatt av deres eldste sønn, Auen.

De to andre sønnene til Hans delte bruket på Stusvik. Men da det ikke var nevneverdig skog på Sodeland, skulle Auen ha et stykke i Stusvik sin skog, kalt Kjødneråsen, som låg ved Bjørneskarledet. Til gjengjeld skulle brukerne på Stusvik ha et jordstykke på Sodeland, ved Store Gangdalsodden.
Slik ville Hans Auensen ha det ordnet, alt i kjærlighet til sine sønner, slik at “hver kunne ha jord hvorav de med flid og husholdning kunne ha sit utkomme” (1817).

Og slik fikk Hans Hansen bruk nr. 1 og Gunder Hansen bnr. 2. Senere kjøpte de som nemvnt hver sin halvpart av lnr. 439, derfor blir disse brukene 1/2 gang til så store som bnr. 3.

HANS HANSEN STUSVIK, 1783 – 1878. G. i 1814 med ANNE JESINE HANSDATTER LONE 1792 -1840.

De fikk disse barna:

Hans, 1815 – 1906. G.m. Pernille Gurine Taraldsdatter 1823 – 1884.
Anne Gurine, 1817 – G.m. Omund Tomassen Y. Møll.
Karen Marie, 1820 –
Anne Katrine, 1823 – G.m. Hans Tomassen Y. Møll. Til Skeie.
Henrik,1826 – G.m. Sille Katrine Pedersdatter, Kjerr. Til Lindland.
SYVERT KRISTIAN, 1829 – g. m. SISSEL PEDERSDATTER HOLMESLAND. Til NYVOLL.
Johan Silius, 1836 – Ugift. Båtbygger på Buøya.

Hans Hansen Stusvik ble utkommandert i krigen 1807 – 1814. Da han reiste østover med regimentet og skulle til svenskegrensen, ble han kjent med Anne Jesine, datter til gjestgiver Hans Tostensen på Lone i Søgne. Men Hans vart ute under hele krigen og giftermål ble det ikke før i 1814.
Hans Stusvik skal ha vært en umåtelig sterk kar. Han gjorde tjeneste i Lista bataljon og det var ingen der som kunne legge han på ryggen.

Da Hans ble innkalt til krigstjeneste i 1807, kom budet på en skamsvett hest ridende inn på tunet, der Hans sto og hugget ved. Da han reiste sa han til dem som ble igjen heime at:” Nå får dykke stelle heime som der er å legge i gryta.”

En gang da de lå på grensevakt kom svenskene over dem. Alle måtte rømme, også Hans. Han tok en svær bør med tørrfisk på ryggen, men da de kom til en skigard kunne han ikke komme fort nok over og han måtte slippe den tunge børa. “Undres på hvem der får fisk at ete”, var hans bemerkning idet fiskebøra gikk i bakken.

Etter at Hans kom hjem fra krigen, drog han litt på Østlandsdialekt. Han gikk siden under navnet “Tønsberg”, det var der han hadde gjort vakttjeneste.

I 1914 ble det i Holum reist en stein til minne om dem som var med i krigen 1807 – 14, og her finner vi navnet til Hans Hansen Stusvik.
I disse krigsårene var det tre soldater fra Holum sogn som under marsjen ble kjent med hver sin Søgne-pike – alle var de døtre av Hans Torstensen Lone – og alle ble de gifte.

Det var :
Peder Sørensen Holmesland som fikk Sille Johanne Hansdtr.
Hans Hansen Stusvik som fikk Anne Jesine Hansdatter
Jens Christensen Solås som fikk Gurine Hansdatter.

Hans Stusvik hadde 4 sønner som alle var båtbyggere.

Hans Hansen Stusvik
Henrik Hansen Lindland
Syvert Hansen Nyvold
Silius Hansen Stusvik, bosatt på Buøya.

Silius hadde båtbyggeri utenfor kastellet og bygget vesentlig skuter som han tegnet og konstruerte selv.
I til de eikebåter som ble brukt i elva og som notbåter etter laks, ble det også bygget livbåter til seilskuter.
I alle båtene ble det på denne tiden brukt trenagler. Naglene ble laget i vinterkveldene og de beste fikk en av einer.
Det låg haugevis av slike nagler på loftet i Stusvik.
—————————–

Hans Torstensen Lone i Søgne var født i 1749 og han døde 3. des. 1828. Hans kone var Gunvor Syvertsdatter Vige i Søgne. Hun var født i 1750 og døde ca. 1825.
Hans Lone var gjestgiver og bonde. Han hadde ofte besøk av fremmede gjester, i eldre tid foregikk jo den største ferdselen over land.

Både han og kona, Gunvor Syvertsdatter, er omtalt som flinke og huggelige vertsfolk. Det fortelles at Hans ofte ble arg over at gjestene når de hadde drukket, slo med knokene i bordplaten for å se hvem som på denne måten kunne sette dypeste merke.
Hans skaffet seg da et bord med steinplate. Gjestene kunne dermed prøve styrken sin så mye de lystet uten at bordplaten tok noen skade.

Dette bordet tilhører nå bygdesamlingen i Søgne.

Hans Torstensen Lone skulle ha vært så ualminnelig sterk. I en gammel vise heter det derfor om ham: “—Hans Torstensen var over dem alle.”
Hans var i sin tid en av bygdens rikeste menn. Etter hva som fortelles hadde han slik skog at en ikke kunne få felt trærne, uten at man tok til fra en kant. Ifølge sagnet skal han ha sagt at det var likeså umulig at rikdommen hans kunne få en ende, som at Tvoråna kunne snu seg. — Men akk, — det gjekk fort ut med rikdommen etter Hans Torstensen.

Sønnen Tønnes, ble gift med den rike enken Valborg Kjelland, han døde som en fattig mann.
Etter hva de gamle fortalte var hans Torstensen Lone en klok og vel begavet mann, – mer opplyst enn bønder flest på den tiden. Han var også vel hjemme i skriften.

Hans eide en veldig billedbibel, en praktbok fra 1589. Boken må en gang ha tilhørt Kjeld Stub, for hans navn er skrevet flere steder i boken, og navnet er skrevet av ham selv.
Hvordan denne boken er kommet i Loneslektens eie vet man ikke.

En Oslo-mann har i en biografi over Søren Jaabæk fremsatt en teori om at han muligens gjennom sin mor kan være i slekt med krigerpresten.

Hans Torstensens datter Sille Johanne, som ble gift til Holmesland fikk denne bibelen i sitt arvelodd. Etter henne kom den til Søren Jaabæk. Hans eldste sønn, Peder, fikk deretter denne verdifulle boken og han tok den med til Amerika.
Boken tilhører nå datteren, Nannie Gurine Jaabæk Cook.
I Hans Torstensen Lones tid drog prins Christian August gjennom Norge. Han var også i Kristiansand. Her gjorde byens honoratiores et gilde for prinsen.
Folk strømmet til for å se på, og man fikk lov til å komme inn mens de høye herrer satt til bords.

Hans Torstensen, som i flere år hadde vært skyssaffer, og som også hadde hatt besøk av prinsen, var bland dem som kom nærmest bordet.
Han syntes at det gikk altfor stivt og kjedsommelig for seg, han syntes at de satt med like lange ansikter som om de var i en begravelse.
Det måtte en sang til, for at lystigheten kunne komme på glid, og da ingen annen bød seg til, stemte Hans Torstensen i en vanlig skålsang, og hele flokken sang omkvedet:

Og skam på den som ikke
vår prinses skål vil drikke.
Den skål gikk bra,
Hurra!!

Prinsen lo, men da sangen var slutt, gav en av følget sangeren en verdig anmodning om å fjerne seg, og han gikk.
Hans Torstensens hus på Lone var en stor og anseelig to-etasjes bygning, som nå antagelig er revet —–.

Såvidt vi kjenner til hadde Hans og Gunvor 5 døtre og en sønn.

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

SYVERT KRISTIAN HANSEN STUSVIK f. 24.5.1829 – d. 1899. gift i 1854 med
CECILIE TOMINE PEDERSDATTER HOLMESLAND f. 1829 – d. 1884.

De hadde disse barna:

Anna Jesine, f. 1857 g.m. Tarald Hansen Stusvik, til Buøya.
Hans, f. 1860 g.m. Elisabeth Johannesen Malmø, til Årekjær.
Peder, f. 1863 død samme året.
Peder (Per), f. 1863 g.m. Agnes (svensk). Til Amerika. En datter Mabel.
Sigvald, f. 1865 g.m. Gertha Octavia Gjermundsen.
Tobias Kristian, f. 1875 g.m. Salmine Olsen fra Kleven.

Syvert og brødrene var som nevnt båtbyggere. I 1900 fikk sønnen Peder skjøte på Nyvoll men i 1904 fikk datteren, Anne Jesine Hansen. I 1919 ble gården som Syvert hadde kjøpt i 1854 solgt ut av slekten.

===============

NYVOLDSLEKTEN I PORSGRUNN

Anna Jesine Syvertsdatter Nyvold f. 13. mars 1867. Hun døde 23. juli 1931. Hun ble g.m. Tarald Hansen Stusvik, f. d. 1896.

De flyttet til Buøya. Men overtok senere gården på Nyvold. Det var Anna som solgte gården i 1919. Tarald var sjømann og døde tidlig.
De hadde disse barna:

Cecilie Pernille, f. 22.11.1885. Hun var ugift. Arbeidet med eldrepleie på sykehjem i Oslo. Døde i Porsgrunn 25. juni 1979. Hun og moren er begge gravlagt på Tørmo kirkegård i Porsgrunn.
Henny, f. d. som barn.
Cecilie Tommine, f.
Hans, f.
Sigurd, f. 18. april 1896. Han døde av hjernehinnebetennelse i 17. des. 1936. Han var g.m. Jørgine Larsen Unneberg, f. 20. des. 1892. Hun ble tidlig enke og hadde to gutter i tidligere ekteskap.
Hun døde i Prosgrunn 8. mars 1965. Hun og mannen er også gravlagt på Tørmo kirkegård. Sammen hadde Sigurd og Jørgine fire jenter:

Ingrid Aslaug, f. 1924 bor i København.
Jorunn Synnøve, f. 1926 bor i Oslo.
Ragnhild, f. 1928 bor på Notodden
Åse f. 1934 bor i Skien.

—————————

NYVOLDSLEKTEN FRA ÅREKJÆR

Hans Syvertsen Nyvold, f. 1860 – d. g.m. Elisabeth Johannesen, Malmø f. d.

De flyttet til Årekjær. Hans var utskiftningsformann. Han har skrevet to bøker med minner fra Kleven og Mandal: Under lave tak som kom ut i og Hollenderhuset som ble gitt ut i …..
Han var dessuten en skattet revy- og sangforfatter, og hadde ansvaret for tekstmaterialet til Mandalsrevyene i en årrekke. Han har skrevet teksten til Mandals bysang.

MANDALS PRIS (Mandalssangen)

Så vide i verden min hug drog meg ut. Jeg valgte meg trekkfuglens vei,
men hvor jeg enn var gikk min lengsel med bud, til Mandal med slette og hei.
Til den trange gate og elven der gled, under høstkveldens måne forbi.
Og til skjærgårdens deilige sommernattsfred og Furulundens lønnlige sti.

Jeg følte sa tidt at om gaten er trang og dekt med den hårde granitt,
det er dog min rot som så mangen en gang, meg retning for flukten har gitt.
Den så ofte hjemad fra storbyens brus og fra præriens vinter meg drog.
Jeg igjen måtte lytte til Sjøsandens sus og atter til Mandal jeg tok.

Hvor er vel et solstreif så strålende hvitt? Hvor er vel en blåveis så blå?
Hvor favnes en skjønnhet hvert eneste skritt som her hvilken vei du vil gå?
Fra Urianienborg over hav du ser, og til fjells dine blikke kan ta.
Det en plett av vårt herlige Norge jo er – for Mandal et leve -HURRA!!

-Hans Nyvold-

Han og Elisabeth hadde 12 barn sammen:

Thekla, f.
Ågot, f. g. M. Tuften Garborg. Hans første ekteskap..
Birgit, f. til USA
Helga, f. …..til USA
Signe, f. til USA
Dagny, f. g.m. Tuften Garborg. Hans andre ekteskap.
Ellen, f.
Ingrid, f. g. Mesel.
Kirsten, f.
Sigrid, f.
Sverre, f.
Fridtjof, f.

Fra boken «Under lave tak» er det fristende å ta med stykket om «Venteværelset»:

«Mandals-Kleven» har engang i tiden været meget kosmopolitisk. Skibe av alle mulige nationer har ligget om hinanden bugten rundt fra udenom Judeberget til Kua. Fra Gismerøen lød skarpe hammerslag paa jernbolter og drivjern, og der lød frisk opsang, naar havarister skulde kjølhales. Paa den uregelmæssige bryggegate langs ved sjøen og i det smale smug op til Klevebakken lød engelsk, tysk, dansk og portugisisk tungmaal i en babylonisk forvirring. «Skipperhusene» pranget med sit indbydende skilt og kunde glæde sig over de mange gjæster og rullende mynt fra alle lande.

Nu raseres der i «Mandals-Kleven». Endel av de gamle huser er allerede revet ned, andre staar for tur til at skulle jevnes med jorden. Skipperhusskiltene er falt ned. Der er ingen gagn i at sætte dem op igjen, for der færdes ikke længer skippere dernede.

Det er «venteværelserne», som for tiden kan gjøre noget ut av situasjonen. Stedet er nærmest blit til et kursted for de altfor rastløse mennesker, et sted, hvor man kan øve sig i taalmodighet. Det er tidens krav, som har født disse værelser, og det viser sig, at de efterhvert blir mer og mer uundværlige.
Vi har en eneste dagligrute langs sørlandskysten. Den har sat sig som opgave at bringe folk frem, at tage post med sig og at besørge varetransporten. En alsidig opgave, som vi ser. Den disponeres dels fra Arendal og dels fra Stavanger. Den lar indrykke sin rute i alle kystens aviser, nøiaktig paa kvarttimen skal den gaa – efter opgaven.
Men ak! Det er nok ikke sandt alt, som paa prent staar. Det har efterhaanden utviklet sig derhen, at en av de begivenheter, der nu vekker opsikt i «Mandals-Kleven», er, naar dampbaaten hændelsesvis engang iblandt «kommer i ruten».
Det er dette forhold som har skapt «venteværelserne» i Kleven.
De handelsreisendes forening har sit eget venteværelse, for hvilket de betaler aarsleie.
Utvilsomt har disse venteværelser sin opdragende indflytelse. De lærer den utaalmodige og fordringsfulde sørlending at resignere, lærer ham at vente paa tidsmæssige kommunikationer, indtil de andre landsdele har faaet sit.
Efter denne kort historiske indledning gaar vi ind i venteværelset. Vi er nødt til det, ti i Brandvagtens vindu saa vi kritskriften paa den sorte tavle, saa at baaten var gaat fra Egersund kl. 4. Altsaa fire timer forsinket. Det hadde ingen hast med at rekke Kleven. Bare sakte fart over broen og Malmø, ingen fare for hjertabanken opover Klevebakken. Vi hadde saa inderlig god tid.
Der sitter allerede en hel flok der inde i venteværelset. De, som først var kommet ind, har forpaktet sofaen. De fleste stole er optat. Et par staar endnu ledige og vi annammer dem. Nogen av selskapet helder allerede hodet til siden, andre har sluppet det fremover. Tunge aandedrag fortæller om besøk av søvnen i den tause nat. En, som aldeles ikke vil være søvnig, stirrer intens i lokalavisens spalet; det vil utvilsomt holde ham vaaken.
En liten fyr i den indre sofakrok kjender jeg igjen som baker. Han har ansættelse i nærheten av en større by østenfor. Han faar ølutselig trang til at optræde som dampskibsdisponent for «Stavangerske».

–Pokker til styre! De vil, at dampbaaten skal dra med sig alslags skrap. Det skal læst være en postrute og en passagerrute, og saa ligger de i timevis ved bryggen og laster ind tomkasser og tomflasker og stentøi og lær! Nu kommer jeg forsent til den første ovnsætning.

En anlægsarbeider, som hadde reist et par gange mellem Flekkefjord og Kristiansdand, satte uten videre kapteinen paa skibet ut av funktion. Hvis han var kaptein ombord, skulde han føre baaten med anden fart fra brygge til brygge.

–Mørkt! Hvad fageren gjør det med mørket? Har de ikke de straalende fyrer, Lister, Neset og Ryvingen? Jeg har set dem allesammen, og det er ingen kunst at finde frem efter dem. Nei, kapteinerne har gjort komplot. De er blit enige om at ikke forhaste sig, saa den ene ikke skal faa større ord paa sig end den anden. Derfor somler de. Jeg kommer nu forsent til Breviksbaaten.

En trivelig dansk hesteopkjøper vaakner efter en søt slummer i gyngestolen.
Det er lodsen, som styrer skibet i nattens mulm og mørke. De skal være saa flinke, de norske lodser. Ja, jei tror det saa gerne. Men jei skulde ta mig paa at føre skibet ind for fuld fart, naar lodsen ofte slaar stopp for at speide. Det har jei merket saa mangen gang paa den norske kyst. Det er ikke saa hos os i Danmark. Jei kommer forsent til Fredrikshavnbaaten.

Han heldet sit hode til høire og snorket øieblikkelig.
Det ringet svakt i telefonen.
Venteværelsets eier gaar hen og lytter.
Ja saa, ligge i Farsund for mørket? Bange for miner? Avgang naar det lysner. Javel! Brr.

Alle hoder hadde rettet sig op under denne korte telsfonsamtale.
Dere kommer saamen til aa maatte vente, sa venteværelsets eier.
Vi venter saa gerne, sa dansken i søvne.
De mange andre hoder falder atter nedover, nogen tilhøire, andre tilvenstre, nogen bakover og andre fremover.
En sørlandsk kuranstalt for de altfor rastløse.
*

Og dette venteværelse har før i tiden været skueplassen for saa mangt et letlivet aftenlag. Glassenes klirren og bægrenes klang har lydt som akkompagnement til de lystige skipperhistorier. Hoderne heldet dengang ikke til alle sider, og ingen hadde trang til at puste søvning. Hvem skulde dengang ha troet, at dette skulde bli tidens utvikling – skipperhusets forvandlet til et opholdssted for en hop av snorkende mennesker, avhængig av kystrutens saktsømmelige fart hele sørlandskysten rundt?

—- —-

NYVOLDSLEKTEN I FARSUND

Sigvald Nyvold, f. 1865 – d. 1945 var g.m. Gerta Octavia Gjermundsen, f. 1885 – d. 1961.

De bodde i Farsund der Sigvald ble redaktør av avisen “Lister».
Sigvald døde i Farsund 12. aug. 1945, nær 80 år gammel..
Der var disse barna i ekteskapet:

Bjarne Nyvold, f. 1892 – d. 1967. G.m. Magda Pedersen, f. 1890 – d. 1970.
Sigrun Nyvold, f. 1894 – d. 1965. Ugift.
Olav Nyvold, f. 1896 – d. 1944. G.m. Helga Norheim, f. 1892 – d. 1967. Fra Stavanger.
Kåre Nyvold, f. 1899 – d. . G. m. Anne Ørsal, død 1958.
Frode Nyvold, f. 1901 – d. 1986. G.m. Liv Jacobsen, f. 1917 – d. 1988.
Cis Nyvold, f. 1902 – d. 1984. Ugift.

I Fædrelandsvennen for tirsdag 14. aug.1945, og samme dag i Farsunds Avis, finner vi disse minneordene over Sigvald:

REDAKTØR SIGVALD NYVOLD.

Redaktør Sigvald Nyvold, Farsund, er søndag plutselig avgått ved døden. Dødsbudskapet vil bli mottatt med sorg og vemod i den by og det distrikt hvor han har virket størstedelen av sitt liv og aldri spart sin arbeidskraft for dets ve og vel, og også videre utover i fylket hvor han var kjent og aktet gjennom mange års politisk arbeid.

Nyvold er født på Nyvold i Holum. Hans mors søster var gift med Søren Jåbæk, og Jåbæks personlighet og politiske virke øvet allerede tidlig sin innflytelse på ham. Etter å ha tatt middelskoleeksamen i Mandal, var han noen tid landmåler. Tidlig i 1890-årene kom han imidlertid til Farsund og overtok bladet Lister etter redaktør Tomas Torsvik, og gjennom denne avis har han kjempet uredd og trofast i 40 år for venstres politikk. Tidlig kom han med i det kommunale liv i Farsund og innehadde gjennom årene alle de tillitsverv en kommune kan by på. Her skal bare nevnes at han var medlem av bystyret i 40 år, formann i skolestyret i 25 år, varaordfører i 8 år og ordfører i 1917 og 1918 og formann i venstrelaget i 40 år.

Redaktør Nyvold var en arbeidets mann, utrettelig i sitt arbeid for det han mente var rett og riktig, fryktløs og djerv. Hans innsats i dagens politikk i det kommunale liv satte merker etter seg.
I alle de styrer han satt og i alle de tillitsverv han hadde, røktet han sitt arbeid på en fortjenstfull måte til gagn for by og land.

Helt opp i den høye alderdom bevarte han sitt ungdommelige sinnelag og hentet daglig fornyelse og kraft i Guds frie natur.

Han hadde også en lyrisk åre, og i mange av hans dikt vil man møt et ydmykt og følsomt sinn.

Søndag 12. aug. 1945 døde redaktør Sigvald Nyvold plutselig i sitt hjem i Farsund.

Hans etterlatte var:
Octavia Nyvold
Magda og Bjarne Nyvold
Sigrun Nyvold
Helga Nyvold, født Norheim
Anne og Kaare Nyvold
Liv og Frode Nyvold
Cis Nyvold

Han ble begravet i Farsund kirke 15. august 1945.

14. aug. 1945 skrev M. Anglevik minneord i Farsunds Avis over redaktør Nyvold:

REDAKTØR SIGV. NYVOLD.

Det var et trist budskap som kom, da det søndag ble meldt at redaktør Sigv. Nyvold var avgått ved døden. Det var så meget tristere fordi en nettopp hadde sett han spasere rundt i gatene, tilsynelatende frisk og rørig. — Men nå er han borte, og det er som byen med en gang har mistet noe av sitt ansikt.

En av byens mest kjente menn er plutselig rykt bort – en av de som kunne sette noe inn for en sak. Med sin rike begavelse, sin rettferdighetskjensle og sin grunnfaste tru gikk han målbevisst inn for alt som han holdt for stort og sant i folkets- og fedrelandets tjeneste, og kjempet det fram. I bladet sitt “Lister” hadde han et høvelig organ for sine tanker og meninger, og det er gjennom dette bladet en kanskje best kjenner ham.

Der har han båret det politiske venstrepartiet fram til førerplassen i byen og distriktet for lange tier ad gangen. Der han kjempet for nye framskritt på nær sagt alle områder. Der har han også skrevet sine rørende dikt, som viste hvor nær han var knyttet til naturen og folket han levde mellom.

Nå under krigen har han levd tilbaketrukket og for seg sjøl. Han har ikke sagt stort –; men så har han til gjengjeld følt dess mer, naturmenneske som han var. De siste års hendelser har nok tatt hardt på en natur som Nyvolds.

Byen har mistet en av sine beste menn — en heilrend nordmann, en ildsjæl. Hans navn vil derfor lenge leve innen Farsundsdistriktet.

M. Anglevik

MANDAL BYMUSEUM ÅRBOK 1970-73.

OM MIT HJEM.

Redaktør Sigvald Nyvold Farsund, f. 1865 – d. 1945 har skrevet denne lille beretningen, muligens som en skolestil omkring 1880. Nyvold var hans barndomshjem som faren hadde kjøpt omkring 1850.

Den første Sorenskriver som kom her til dette Sorenskriveri var en Mand nede fra Kjøbenhavn. Han blev som lidet Barn funden i en Rendesten i en av Kjøbenhavns Gader af en af Folkene ved Kongens Hof. Kongen tog sig af ham og han blev opdraget ved Hoffet. Det var i den Tid da Norge lå under Danmark og da Hittebarnet blev voksen oprettede Kongen et Sorenskriveri her i Mandalsdalen, til hvilket Embede han beskikkede sin Pleiesøn. Gården Tjortedal blev da Skrivergård, og Thingstuen blev bygget i Lerkjær hvoraf Thinglaget endnu har sit Navn. På det såkaldte «Thingstueodde» i Lerkjær kan man endnu se Hjørnestenene af Thingstuen. Da Tjortedal ligger et Stykke fra Elven besluttede han at bo på et Sted nede ved denne og han lod derfor det udkåne Sted pudse og fiffe på bedste Måde. Han lod Skibe føreJord fra Kjos ved Kristiansand til Mandal hvorfra han førte den i store Pramme opover Elven til sit Bestemmelsessted. Også fra Holland fik han Jord, formodentlig var det Ballast som kom så langveisfra. Et svært Arbeide måtte det vel være som han da foretog sig, thi om det end var kommet op ved Hjælp av Prammene var der igjen at kjøre den udover Marken. Da der var fyldt med Jord, plantede han Træer rundt omkring allesteds. Der var Træer af alleslags, Æble, Pære, Plomme, Alm og Asketrær stod omkring hinanden i en broget Blanding.

Nede ved Elvekanten på begge sider af den smale Vei, som førte opefter Dalen, plantedes der en tæt Alle af Almetrær, så at det dannede et tæt Løvtag. Det var en behagelig Spadsergang i den varme Sommersol thi det var så tæt både i Tag og Væg at Solstrålerne knapt kunde træge igjennem.
Husene bygget han omtrent der, hvor de nu står, lidt nedenfor. Thingstuen som sto i Lerkjær flyttede han også herop og satte den strax nedenfor Huset. Midt i Haven plantede han en Gran som med Tiden blev så høy at den kunde sees langt oppe i Dalen. I den ydre Ende stod tre stolte Lærketrær, hvilke for et snes År siden blev nedhugget, men de har endnu sit Afkom stående rundt om i de nærmeste Skover, og tæt ved Granen blev der arbeidet et Vandspring som rundt om var omgivet af Jordbænke og udenom samme plantedes en tætRekke af Asketrær. Da var Sorenskriverens Bosted færdigt og i den Stund Arbeidet var foregået var han blevet forlovet med en Pige fra Gården Sandnæs på den anden Side af Elven strax nedenfor. En deilig Sommerdag, da Havens Trær og Blomster stod i sin fulde Pragt skulde Bryllupet stå, og det skulde ikke alene være Sorenskriverens Bryllupsdag, men også Gårdens Navnedag, thi den havde endnu ikke fået Navn.
Da Brudefolket var kommen hjem fra Kirken, forsamledes alt Brudefolket ude ved den deilige Vandspring som dog endnu ikke havde vist sin klare Vandstråle for Verden. Men idag var Tiden kommen, netop som alle stod der rundt omkring Vandbassinet blev Vandspringet for første Gang åbnet, og da Vandsøilen raskt hævde sig til veirs istemte hele Forsamlingen et tredobbelt Hurra og da Vandet berørte Jorden, gav Sorenskriveren sit nye Hjem navnet Nyvold, thi sagde han, intet Navn kunde passe bedre, siden alt var nyt, indtil Mulden.
Siden den Tid var Nyvold Sorenskriverens Bosted i mange Herrens År. Den sidste Sorenskriver der boede her var Fredriksen. Han solgte først Tjortedal og beholdt kun Nyvold tilbage, men en Stund derefter solgte han også dette og flyttede ned til Mandal.

——————————-

NYVOLDSLEKTEN I KLEVEN

TOBIAS KRISTIAN NYVOLD f. 13.10 1875 død 21.02. 1945. SALMINE OLSEN, KLEVEN f. død 29.09. 1950.

Mange brigger og skonnerter fra Mandal seilte årvisst til Island med trelast. Dette pågikk fra midten av forrige århundre og like fram til 1920-årene. Med denne trelastfarten og det rike sildefisket som foregikk på kysten fulgte også mandalske byggmestere og tømmermenn. De to mest kjente var Carl Weyergang og Johan Klev. Ofte ble husene gjort ferdige i Mandal om vinteren. Når «påskeøstan» kom drog de avgårde til Island. Så snart fartøyet var vel fortøyet ved kai, gikk byggmesterne og hans folk i land, fikk påvist tomter hvor hus skulle settes opp, og tok til med arbeidet.
Mens dette pågikk losset mannskapet trematerialene.
Johan Klev sto for byggingen av den katolske kirken i Reykjavik. Med seg i dette arbeidet hadde han Kristian Nyvold og den senere brann- og politikonstabelen Tørres Tjøm.
Kristian Nyvold drev flere år som byggmester på Island. Den katolske kirke står den dag i dag, likeså mange av de andre husene Kristian var med å bygge.

I Fædrelandsvennen for 28. feb. 1945 finner vi en notis om Kristian Nyvold:

DØDSFALL

Båtbygger Kristian Nyvold, Mandal, er død. Han var født og oppvokst i Holum, hvor hans far drev båtbyggeri. På skipsbyggeriene var Nyvold en ettertraktet mann på grunn av sin dyktighet. For en del år siden gikk han i gang med eget båtbyggeri. Hans spesialitet var fiskesjekter og motorbåter.

Mandag 26. feb. 1945 finner vi minneord over Nyvold:

BÅTBYGGER KRISTIAN NYVOLD

er død. Med ham er en hedersmann vandret bort. Han var født på Nyvold i Holum den 13de oktober 1875. Her drev hans far båtbyggeri, og Nyvold var ikke store karen da han begynte i båtbua.
I sin ungdom var han et par ganger på Island. På skips- og båtbyggeriene her i byen var Nyvold en ettertraktet mann. Så var han med losskøyta fra Kleven i noen år.
For en del år siden startet Nyvold sitt eget båtbyggeri. Det var lette fiskesjekter og motorbåter som var hans spesialitet.
Nyvold var en arbeidets mann, som la hele sin sjel i sitt yrke. Arbeidet og hjemmet, det var hva han levde for.

-r.

Salmine Nyvold i Kleven døde 29. sept. 1950, nær 82 år gammel.

Stedsnavn i Kleven, Mandal

Stedsnavn i Kleven, Mandal

Høydenavn
Kua
Kua er ei forholdsvis stor hei sør-øst for havna. Den er 123 m over havet. På Kua er der to kystrøyser. Den største er 20 m i omkrets og 1,8 m høy. Det er ikke utenkelig at navnet kommer fra husdyret ku. Sjømerker kan ofte ha husdyrnavn. Navnet kan også komme av ”kuv” som er gammelt navn for fjelltopp.

Kalven
Kalven ligger ved siden av Kua og er ei mindre hei. Kua og Kalven har fra gammelt av vært kjente sjømerker. Sjøfolk seilte etter kløfta mellom disse heiene, for denne kunne sees i alle fall fire sjømils avstand ut på havet. Kleven kan ha fått sitt navn etter denne kløfta. På hollandske kart fra 1500-tallet har Kleven en mye mer fremtredende plass enn målestokken skulle tilsi. Dette ver vel for å fremheve betydningen av sjømerkene mer enn selve havna. Antagelig hadde ikke selve havna stor betydning så tidlig. Den første gangen vi hører om Kleven, i Peder Claussons ”Norriges Beskriffuelse” fra 1613, er det også sjømerkene som blir fremhevet; ”Strax vester ind fra Skiernesund ligger de to naffnkundige klipper, Koo og Kalff, hos den Haffn Kleffuen.”
Kystrøysene på Kua er fra bronseladeren.

Nordheia
Har fått sitt navn fordi den ligger nord for havna. Under andre verdenskrig satte tyskerne opp ei skyttergrav på denne heia.

Vestheia
Denne heia ligger vest for havna og ovenfor Gloraga.

Persheia
Persheia ligger nordvest for havna, litt lenger inn enn Vestheia. Navnet kommer av mannsnavnet Per- og det kommer sannsynligvis fra en av eierne av Skinsnes gård. Flere av disse hette Per. Navnet var kjent på begynnelsen av 1800-tallet. På 1800-tallet hadde tollerne utkikspost på denne heia, og under første verdenskrig begynte også losene å holde utkikk her. På Persheia ble bygget en varde og ei vakthytte under Napoleonskrigene. Denne ble bemannet i 1807. Av en eller annen grunn ble ikke veten på Kua tatt i bruk igjen. I 1945 holtd tyskerne på med å sprenge plass til luftvernskanoner på Persheia da freden kom.
Søndagsskolen i Kleven hadde i mange år sine skoleavslutninger på Persheia, og St. Hans ble tidligere feiret på denne heia.

Kolkenheia/Kolkjellheia
En antar at førsteleddet er mannsnavnet Kolkjell. Denne heia ligger lenger nordvest enn Persheia. Kolkenheia antas å være en forvansking av Kolkjellheia.

Heia
Heia er ei lita hei der det ligger 4-5 hus. Den ligger like bak Dampskipsbrygga, og her ligger bl.a. Loshuset.

Judefjellet
Judefjellet er et lite fjell like ved havna som deler Kleven i Inner-Kleven og Ydder-Kleven. Jude kommer antagelig av jyde som er en som kommer fra Jylland. Judefjellet er ikke noe høyt fjell men en regner med at ved dette lille fjellet har skuter fra Jylland ligget en gang i tiden, og stedet har fått sitt navn etter disse skutene. Vi vet også at det har forekommet handel med Jylland, for eksempel på begynnelsen av 1800-tallet. Navnet er antagelig noe eldre-tallet. Fra 1700 var det tre fortøyningsringer i selve Kleven havn. I tillegg til disse var der tre litt lenger ute, blant annet en i Nodeviga. I 1793 mente styresmaktene at man måtte innsette mange flere ringer i Kleven på grunn av den store skipstrafikken i havan. Da fikk man blant annet to ringer i Judefjellet, og det kom enda en opp senere på 1800-tallet.

Kleven

Vassdragsnavn
Laren
Laren er i dag ei lita gjengrodd myr som ligger på Nordheia. På noen av sidene er der små fjellknauser. Før var denne myra et lite vann. Laren kan være en forenkling av Laugaren, som er et gammelt ord for væske eller vann. En kan ha badet eller vasket klær her.
Bjørg Johannessen forteller at hun en gang var på tur til Laren med sin bestefar. Han sa at Laren var oppkalt etter Lars`Rakel (Altså Rakel kona til Lars). Ekteparet Lars og Rakel var de første som bodde i det nærmeste huset. De bodde her på 1700-tallet. Kanskje var Rakel her oppe og vasket klær.

Bekken
Bekken ligger like over grensa på naboens eiendom. Naboen til Bjørg og Willy Johannessen i Kleven. I denne kulpen lekte ungene i Inner-Kleven med båter, men i dag er området nokså begrodd.
Folk fra seilskutene hentet ferskvann fra bekken som renner ut av kulpen. De måtte da passere mellom naboens hus og sjøbua hans. Når de gikk forbi, risset mange inn initialer på veggen til sjøbua, disse kan en se den dag i dag.

Sund
Vestergapet
Vestestergapet er innseilingen til Kleven fra vest. Mellom Gismerøya og fastlandet vest for Kleven. På grunn av brua til Gismerøya kan kun småbåter passere nå.

Østergapet
Østergapet er åpningen sydøst for havna. Her må alle større båter gå inn i dag.

Viker
Nodeviga
Nodeviga er ei lita vik eller bukt litt øst i selve havna. I dag går der en grusvei ned i vika som er anlagt som badeplass. Navnet kan komme av fiskeredskapen not. det kan være et sted hvor fiskerne tørket eller lagret nøtene sine.
Etter hvert som Kranbrygga i Kleven ble for liten for havarivirksomheten, og det ble behov for et helt nytt verft. Ettersom det ikke var plass i selve Kleven havn, ble det bygget et verft i Nodeviga i 1761 (og litt senere et på Gismerøya). Til dette nye verftet i Nodeviga ble det bygget ny kran- og kjølhalingsbrygge, pakkhus, materialskjul, smie (på Smiodden), losjihus og hus til nattevakten. Pakkhuset var veldig stort. Det var på 260 kvadratmeter og hadde 4 etasjer.

Kuhola
Kuhola er ei lita bukt mellom Kua og Smiodden. I 1793 kom der fortøyningsring i Kuhola.

Kalvehola
Kalvehola er ei lita bukt mellom Smiodden og Kalven. Disse oddene danner ei lita bukt.

Greinebukta

Dette er ei bukt vest for brua til Gismerøya og vest for Hukken, altså like nedenfor Vestheia. Stedet Dalen befinner seg like over denne bukta. I Greinebukta kan vi ofte finne mye skrot, planker og lignende som har drevet i land og selvsagt kan det drive inn greiner med sjøen. Rett ved Greinebukta sank det et skip på begynnelsen av 1880-tallet, før ildstedet Gloraga kom, etter først å ha gått på land her. Vraket var lenge synlig i bukta. Ingen mennesker omkom ved forliset.

Odder
Smiodden
Smiodden er en odde utenfor Nodeviga, altså på østsiden av havna. Den befinner seg mellom Nodeviga og Kuhola. På odden finnes en ankringsring og en ankringsstang. Her er flere minner fra krigens dager. Det var verftet i Nodeviga som hadde ei smie på denne odden. Navnet kan ikke være eldre ennfra 1762, ettersom det var da verftet kom i Nodevig. Smedene om arbeidet her lagde redskaper, nagler, beslag og andre mindre metallgjenstander.
Odden har ellers vært et ballaststed. På grunn av handelsrestriksjonene reiste mange skip i ballast, som oftest sand, stein eller jord, i stedet for varer. Denne ballasten ble ofte kastet rett på sjøen. Rundt 1720 hadde denne ukonttrollerte dumpingen av ballast ført til at havna i Kleven var blitt oppgrunnet. Det medførte at de større skipene ikke lenger kunne seile helt inn i havna. I 1730 ble det bestemt at Smiodden skulle være fast ballaststed.
På Smiodden ble det satt opp to fortøyningsringer på 1800-tallet ble det satt opp to fortøyningsringer på odden. Disse står enda.

Kuodden
Dette er odden som Kua ender i, det er alstså nederste del av Kua. På oddens tår det i dag to store og to små sjøbuer. Kuodden danner sammen med østsiden av Gismerøya Østergapet.
Utgrunningen av havne i Kleven fortsatte etter at Smiodden ble fast ballaststed. Losene mente at ballaststedet burde flyttes ut til Kuodden. Dette var havnefogden enig i. Fra 1800-tallet ble også denne odde fast ballaststed.
Det har vært lasarett på Kuodden. Epidemiske sykdommer, som oftest kom sjøveien var stadig en trussel. Særlig var kolera fryktet. For å hindre spredning av smitte begynte man å planlegge koleralasaret i Mandal. Antagelig var det på denne tiden at lasarettet på Kuodden ble bygget. Det var tollerne som førte de kolerarammede ut til lasarettet. Det ble revet i 1912-13- Da ble det bygget en kullstasjon her. Den hadde ført vært på Gismerøya. I 1793 kom der fortøyningsring på odden.

Gloraga/Fyren/Gloragaodden
Dette er en odde som ligger like til høyre for brua ut til Gismerøya. Her kan en se rester etter et fyr.
Gloraga kommer av ei glorake, et redskap til å grave i glørne med. Stedet har nok fått sitt navne fordi det her har vært brent bål. Fyren spiller nok hen på at det her var tent fyr, som i ildsted.
Dette bålet som ble tent hadde vel betydning som seilingsmerke. Det var først i 1880 at det kom fyrlykt her. Om denne lykta skrev klevekannen Carl A. Olsen en gang i 1880-årene: ”Kleven er en av de beste og mest søkte havnene på vår kyst. I alle årets måneder vil man her finne fremmede skip, og siden Ryvingen ble tent (I 1867), kommer de ofte inn på mørke natten og må famle seg inn i havnen.”.
I 1888 kom fyrlykta. Selve lykta ble fjernet i 1984 da broa til Gismerøya ble bygget. Det har også vært en fortøyningsring på odden

Hukken
Hukken ligger i dag nesten under Gismerøybroa. Det er ei lita vik eller en odde som stikker ut i sjøen. En hukk er vel en skarp kurve eller et høyt nes. Det har stått et hus på Hukken. Det ble revet i 1925. Da hadde eierne av havariverftene på Gismerøya eid huset noen år og leid det ut.

Teignavn
Pinnbakken
Dette er et platå inne i havna. Det ligger tre bolighus på Pinnbakken i dag. Navnet kan ha tilknyttning til det å lage pinner, for eksempel spirene til seilskutene. Før husene kom på Pinnbakken, før 1935, hadde flere klevefolk jordstykker på Pinnbakken, andre leide jord her. Det var terrasser med frukttrær og bærbusker. Det vokste også vill gressløk her.

Markateignavn
Jordsvoll
Stedet ligger på østsiden av Klamran. Det står nå to hus her og det ene er møtelokale for Jehovas vitner.
Jord er vel her en forkortelse for jorde, gresslette.

Hvitveisdalen
Dette er egentlig ikke en dal men en flate omgitt av knauser. Her vokste det hvitveis. eldre folk forteller at det tidligere var slåttemark her. Ungdommen i Kleven spilte også fotball her og kampene mellom Kleven og Malmø fant sted her.

Andre ikke grupperte terrengnavn
Blåveisdalen
Her har det ikke vært slåttemark som i Hvitveisdalen. I Blåveisdalen vokste det ikke bare hvitveis – men også blåveis.

Røvarhola/Ørneredet
Dette er et fjellras rett ved Kalven. Store firmantede steinheller danner rom og smutthull. En eller flere røvere skal ifølge sagnet ha bodd eller oppholdt seg her i denne hola.

Storejordet
Dette er en liten avsats i heia bak huset til Willy og Bjørg Johannessen. Det kan vel tenkes at det er barn som har gitt stedet navn under lek.

Lillejordet
Dette er også en liten avsats som Storejordet.

Revet
Dette er det lille fjellet som stikker ut mellom Knuts sjøboder og Nodeviga. Revet kan komme av det å reve seil, og det kan være et sted der det ble revet seil. Vi vet at det fantes to fortøyningsringer her siste del av 1800-tallet.

Bekkeskåra
Det rant en bekk her tidligere. Denne ble ledet bort da nyeveien til Kleven kom her i 1880-årene.

Rabben
Dette er eiendommen ovenfor Bjarne Lundes hus. Huset her ble bygget så sent som i 1960. Det var før en liten knaus med noe jord på.

Dalen
Dalen ligger innenfor Greinebukta. Veien til Gismerøya går gjennom området i dag.

Artefaktnavn
Gada
Gada er ikke noen gate. Det er noen brede trapper som danner ei ”gate” rett ved siden av rekka med hus fra havna i Inner-Kleven og opp til toppen av åsen, Klevevolla. Ved siden av disse trappene er det i dag en smal kjørevei. Trappene i Gada kom først i 1910. På 1600-tallet var Gada bare en sti over en ubebygd kolle der det ikke fantes noen hus. Mellom husene gikk rennesteinen. Etter hvert begynte man å bygge hus oppover skråningen. Lenge var Gada eneste adkomstvei til Kleven.

Klevevolla/Toppen
Dette er toppen av Gada. Det ligger i dag fire hus her. I et av disse var det Rakel og Lars bodde. Husene kom her på slutten av 1700-tallet.

Klamran
Dette er den bratte bakken som går fra Malmø og opp til toppen av veien til Kleven.

Kranbrygga
Kranbrygga lå nord for Dampskipsbrygga. ei brygge er ei ”landgangsbro”, og en kran var en heiseinnretning. Navnet kommer av at det var ei brygge her med kran for å kjølhale skuter. Denne brygga nevnes første gang i 1714, så navnet er nok fra omtrent samme tid. Det var Tørres Christensen Nedenes som brukte denne brygga. Havarivirksomheten startet helt i det små, og kranbrygga har nok vært en enkel affære uten slipp. Virksomheten begrenset seg til flikking og lapping av skrog og rigg. Hvis det ble bygget skuter her, må det i så fall vært et beskjedent antall. Om vi kan kalle brygg for et verft tidlig på 1700–tallet er vel heller tvilsomt. Chrisensen ble havarikommissær og hadde dermed et godt grunnlag for å bygge et apparat rundt Kranbrygga. Kranbrygga lå der det i dag er opplagsplass for småbåter like ved siden av Jude-fjellet og i Ydder-Kleven. Utover på 1740- og –50-tallet fikk brygga økt antall havarister. Dette skyltes økning i skipstrafikken i Nord-Europa og de mange krigene. Etter hvert klarte ikke Kranbrygga å dekke behovet og det oppsto behov for et nytt verft. Dermed fikk man verftet i Nodeviga. I 1772 ble en søknad om å utvide Kranbrygga avslått og dermed var dagene talte for brygga. Da var det slutt på all reparasjon av skip i selve Kleven havn.

Pakkhusbrygga
Denne brygga lå sørvest for Kranbrygga og der den nye dampskipsbrygga nå ligger. Her lå pakkhuset der man lastet inn varer fra havarister som lå til reparasjon.
Tollvesenet benyttet pakkhuset på brygga en del før det kom tollstasjon i Kleven. Noen ganger hadde skip som hadde vært lenge i sjøen fått ”varm last”, helst korn som det var gått varme i på grunn av vannlekkasje. Dette måtte tas på land og luftes i pakkhuset.Da Kranbrygga ble nedlagt kom der nye pakkhus i Nodeviga og på Gismerøya. Det gamle pakkhuset i Kleven sto til en gang mellom 1803 og 1807 da det ble revet.

Dampskipsbrygga/Steambåtskaia
Dette er dagens hovedbrygge i Kleven. Den ble bygget i 1875 og fra da av la dampbåtene til her. De første årene var brygga delt i to med ei smal steinbrygge imellom. Den ble bygget som en helhet i 1910.

Knuts sjøbuer/Hollenderbuan/Buan
Dette er to sjøbuer like vest for Revet. Buene er rødmalte og ligger på et par steiner i sjøen. Knut er et mannsnavn og det kan være at en med navnet Knut har eid dem en gang. Egentlig er det bare den yngste som heter Knuds sjøbu. Buene kalles også Hollenderbuene, så det kan vel hende at det har ligget hollandske skuter og losset her. Kort blir buene kal Buan i dag. Det var Knut Torkelsen som eide den ene av disse buene. I 1877 kjøpte Theodor Bessesen sjøbua av dattera til Knut. Litt før hadde Bessesen kjøpt den eldste. Nå har Mandal kommune overtatt buene. I ei havn med så mye forbindelse med utlandet var der nok en del smugling. Slik og i Kleven. Knuts sjøbuer og andre uthus var før i tiden fulle av korn som var smuglet i land fra skuter som lå i havna. Det fantes en fortøyningsring mellom disse buen på 1800-tallet.

Kuveden
Dette var en vete som sto på Kua. I dag finnes bare rester etter den. Dette er i dag den største av kystrøysene på Klua. I 1710 var det innført fast vardevakt på Kuveden. I 1773 var veten og vardehuset fortsatt i god stand. Før 1790 ble den revet ned.

Kikkerthuset/Loshuset
Dette var et lite hus på toppen av Persheia. Huset er nå revet. Tollerne hadde utkikspost her oppe. Losene hadde også utkikspost her oppe.

Benkan
Dette er navnet på den lille sittegruppen som ligger nedenfor vårt hus i Kleven.

Øvste hagen
En liten hag som ligger like overfor huset til Bjørg og Willy Johannessen.

Stensens hage
En liten hage som ligger like nord for Bjørg og Willys hus i Kleven. Huset som denne hagen hørte til ble revet under første verdenskrig. Dette var Klevens største hus. Den store steinmuren rundt hagen står enda. Det var en Stensen som eide huset. Før hans tid ver det sjømannshjem her. Det ble åpnet i 1878. Dette var et alternativ til vertshusene. Her var det bibliotek, og det var møter med opplesning og foredrag. Etter at sjømannshjemmet ble nedlagt i 1880-årene ble huset overtatt av Sten Jørgen Stensen.

Tollebakken
Dette er en ganske liten bakke som går forbi de fire husene på Heia. Noen av husene den går forbi er Tollerhuset og Røylen. Det var i denne bakken at tolleren bodde.

Bostedsnavn
Inner-Kleven
Dette er indre del av havna i Kleven. Her ligger de tre store husene som oftest blir avbildet fra Kleven. Vi støter på dette navenet allerede på 1600-tallet. Det eldste huset i Kleven ligger i Inner-Kleven. Det er oppført i slutten av 1600-tallet. Det er totalfredet. Det største huset i Kleven har også ligget her. Det ble revet i 1918. Bjørg og Willys hus er det mellomste. Det ble bygget ca 1780 mens nabohuset mot øst er 15 år yngre. Den eneste floren som er igjen i Kleven står bak dette huset.

Ydder-Kleven
Judefjellet deler Inner-Kleven og Ydder-Kleven. Dette er også et meget gammelt navn. De fleste som bosatte seg i Kleven, i den første tiden, bodde i Ydder-Kleven.

Inner-Kleven

Tollerhuset
I dette huset bodde tolleren fra 191. Navnet er dermed ikke så gammelt.

Søndagsskolen
Navnet på søndagsskolebygningen i Kleven. Søndagsskolen i Kleven var en ganske spesiell sak.

Bramsalinga
Dette var et langt to-etasjes hus som lå i den ytterste delen av Inner-Kleven. Dette huset ble revet på 1890-tallet. Ei bramsaling er råseilet over mersseilet. Huset har dermed fått navn fra seilskuteterminologien. Grunnen er nok at det var et vertshus, og de fikk ofte navn fra denne terminologien.

Merset
Dette huset står heller ikke lenger. Et mers er en plattform øverst på undermasten på seilskuter. Også dette huset hav vært et vertshus.

Klyverbommen
Dette huset ligger på en knaus langt vest i Kleven. Det er et to-etasjes hus med et tilbygg på baksiden. Klyverbommen er en bom som holder klyverseilet på plass. Klyverseilet er det fremste seilet på ei seilskute. Dette var også et vertshus.

I alle disse vertshusene ble det åpnet og lukket som det passet. I vertshusene drakk og spilte man. I de store husene var det vanlig at man hadde en sal ovenpå der det også ble danset. Bramsalinga hadde en slik sal. Der ble det danset hver søndagskveld. Mannskaper fra skutene kunne da møte kvinner fra hele Mandal. Mange ganger kunne det oppstå leven på vertshusene. To-tre vertshus hadde biljard. Disse var de såkalte skipperhusene. Dette gjalt ikke Bramsalinga, Klyverbommen og Merset, ingen av dem var skipperhus. Det var bare to hus i Kleven som hadde lov til å produsere og selge hjemmebrent. De fleste vertshusene hadde bare lov å selge øl og vin, mendet foregikk nok også en del illegal virksomhet. De fleste vertshusene ble drevet av kv inner, ikke Klyverbommen. Bramsalinge ble revet på 1890-tallet. Grunnen etter huset ble slått sammen med en annen eiendom, slik at den gamle tomten ble brukt som hage. I dag kan man se grunnmuren etter huset.
Merset ble bygget rundt 1750 og revet i 1915. Dette vertshuset gikk konkurs.

Røylen
Huset ligger i Tollebakken. Det huset som står i dag er ikke den opprinnelige Røylen. Det nye huset er totalt renovert. En røyl er det øverste råseilet på en seilskute. En kjenner ikke til at det har vært noe vertshus her så det er litt uklart hvorfor det har fått dette navnet. Det har tidligere bodd loser og en matros i dette huset. Huset ligger like nedenfor vårt hus i Kleven.

Oppgaven er skrevet av Kirsten Margrethe Johannesen høsten 2000 som særoppgave i norsk i 3. klasse i den videregående skolen i Kristiansand.