Dikteren som pasient.

Dikteren som pasient

For den som i grunnskolens lesebøker har sett bildet av Henrik Wergeland i sykesengen har sett selve bildet av “dikteren som pasient”. Bildet jeg tenker på er det som kalles Henrik Wergeland på sykeleiet, et miniatyrmaleri av L.W.T. Bratz fra mai 1845. Bjørnson ble i sin tid eier av bildet og han hadde det på veggen i arbeidsrommet sitt på Aulestad (der det fremdeles henger). “Aldri har der over Nordens åndshimmel vært sett et skjønnere syn enn Henrik Wergeland på hans dødsleie,” sa Bjørnson ved avdukingen av Wergelandsmonumentet i 1881. Leser vi de samtidige diktene fra sykesengen: “Til min gyldenlak” og “På sykelejet” så fornemmer vi den samme samme åndfulle skjønnhet som det vi finner i bildet og en verdig resignasjon og aksept av en uavvendelig utgang.

Det vi skal prøve å se på i dette avsnittet er om dikteren som pasient generelt sett er i stand til å formidle noe av den erfaring han har hentet ut av sin sykdom. Evner han å bearbeide opplevelsen, smerten og frykten i en dikterisk form og samtidig formidle den til og dele den med leseren – og kanskje ikke minst formidle opplevelsen av forsoningen og håpet.

Jeg vil i det følgende begrense meg til å se på noen norske forfattere. Men vil likevel gjøre et unntak for noen få utenlandske, deriblant Susan Sontag. Vi kommer neppe utenom hennes bok “Sykdom som metafor”, som kom i norsk utgave i 1979.

I denne oversikten har jeg tatt utgangspunkt i en artikkel som legen Halfdan Kierulf, f. 1944, skrev om dette emnet og som ble trykket i Gyldendals aktuelle magasin i 1980.

For den som vil studere emnet nærmere vil spesielt litteraturhenvisningene i Kierulfs doktorgrad fra Strasbourg i 1971 om Dostojevskijs epilepsi være verdt å undersøke.

Til min Gyldenlak
Les, og lytt til poetens formidling av smerte i det han har gitt oss i “Til min Gyldenlak”Min grav” og “Til foraaret”. Hvordan er det mulig for et dødssykt menneske å skrive så opphøyet poesi. Det kan kanskje minne oss om Søren Kierkegaards definisjon av en dikter som et menneske hvis leber er saadan formede at når han utstøder et skrig, lyder det som den lifligste musikk” …. Wergelands geniale åndskraft bevarte han til det siste. Som i de diktene vi har nevnt, i hospitaldiktene “Paa Hospitalet om Natten” for eksempel>, “Den smukke Familie” og Hassel-Nødder – den 48. nøtt, “et frænologisk Foredrag”, som var det aller siste han skrev.

Henrik Wergeland lå 14 måneder til sengs før han døde den 12. juni 1845. Diktet “Til min Gyldenlak” ble skrevet på dødsleiet. Men det var ikke bare poesi i beskrivelse av lidelsen. Vi har en rekke brev fra hans hånd der han utmaler lidelsen i all dens brutale og rå pine: sitt idelig som under blyplater arbeidende bryst, sine ulidelige hosteanfall grensende til kvelning, øreverken, blodstyrtningene ……..Her finnes lite av poesi.

Henrik Wergeland kan med rette kalles vår nasjonalskald. Via mange av sine dikt maktet han å tenne et lys i mørket, selv om historien bak enkelte av diktene var dyster og tragisk. Den danske forfatteren Meir Aron Goldsmith har sagt:” Når jeg tenker på Dem, Wergeland, så er jeg stolt av å være menneske.”

En dikter i sin seier

I mange dikt hadde Wergeland streifet tanken på at han skulle dø tidlig. I mai 1844, før han var 36 år, ble han rammet av sykdom som førte til tuberkulose. Anelsen ble til visshet. Han ble liggende mer enn et år, herjet av voldsomme smerter. Når smertene raste som verst, kunne han lengte etter befrielsen, men trangen til å leve blusset stadig opp på ny. Vissheten om at døden nærmet seg slo ut i en enorm aktivitet, en skrivende livsutfoldelse som nesten ikke er til å fatte. Det første diktverket Wergeland gjorde ferdig på sykeleiet var “Den engelske Lods.” Mindre enn en måned etter at det var ferdig kom “Jødinden – Elleve blomstrende Tornekviste,” et sidestykke til “Jøden”. Ingen diktsamling har en vakrere opptakt: “Paa Sygelejet” . Vissheten om at han skal dø og håpet om å få leve og få se diktene sine i full blomst, men også ensomheten og det indre livs rikdom finner sterke uttrykk. Smertene og febertoktene – “Det isdrypps rislen i min barm …? og dissse stikk av ild?” – blir varsler om våren som bryter fram, “min salighets april”. Ensomheten blir forvandlet til en urskog med eksotiske vekster og “åndenes besøk”. Og til slutt, da han har overgitt seg til dødsvissheten, blir han selv forvandlet: En av dem som nylig var gått foran, og som han ofte følte nær, rører ved ham, og det blir som en ny fødsel:

O følelse som av et bad!
Jeg alt tilgivet har.
En finger på mitt øye kom.
En engels; det min moders var.
Nu er min sjel en toet blom,
så nyfødt, barneglad.

Dea Trier Mørch: Vinterbarn
Ingen er i tvil om hva smerte er. Men hvem vet noe om den? Hvem er best i stand til å beskrive den? Nevrofysiologen? En moderne nevrofysiologisk definisjon av smerte er at ” det er en basalt ubehagelig følelse som refereres til kroppen og representerer den lidelse som settes igang ved den psykiske fornemmelse av reelle, truende eller fantasterte beskadigelser.” (Engel, 1969)
Javel nei. Men en dikter som har opplevd smerten kan nok dette adskillig bedre. Dea Trier Mørch har i romanen Vinterbarn gitt en beskrivelse av fødselsveer. Det er som å bli overkjørt av et lokomotiv. Hun skriver om veenes kosmiske ensomhet, pressveene som stiger som en klippe foran henne, om den siste ve som løfter seg, stiger og stiger. Hodekulls, blodig, sprenges et eller annet – klippeblokker ruller nedover fjellveggen og styrter i havet. Det knaker i knoklene hennes, de presses fra hverandre …. Som en tømmerstokk som trekkes over en grusete strandbredd og videre ut i havet, støtes noe stort, fast og mørkt ut av kroppen hennes.

Disse knappe bildene sier oss hundre ganger mer enn alle vitenskapens definisjoner. Det mest banale av alle rim er hjerte/smerte. Men her er nok dikterne på gyngende grunn. Selv de burde vite at smerten registreres i hjernen, ikke i hjertet. I så måte har de noe å lære av moderne smerteteori. Men så var det dette med symbolene i dagligtalen da. Og kanskje kan vi her smile litt av

Sigmund Doksum: når han morer oss med

Ganske bra rim
Hvem sier at dikterne
bruker opp ordene for oss?

Hjerte
smerte
rimer ganske bra hvis
du har
Angina Pectoris.

Litt her om smerteteori.

Jens Bjørneboe: Sykdom som hudløs smerte

En av retningene innen moderne smerteforskning ønsker å påvise at praktisk talt alle mennesker har omtrent den samme terskel for den irritasjon som føles smertefull. Men selve den subjektive opplevelse av smerte er ulik og farget av vår tidligere erfaring. Det er disse forsøk Jens Bjørneboe refererer til i “Frihetens øyeblikk”: “Vitenskapen har nu utarbeidet en metode til å måle smertefornemmelsen med, på slik som avstand og vekt og lydstyrke. Altså. 1 smerters trykk, 2 smerters trykk, 3 smerters trykk osv….. og da med enheten DOLORE, som 1 kw., 2 kw. Jeg undres på hvor mange dolores katten føler, hvor mange jeg selv har, og hvor mange jeg kunne holde ut.”

Bjørneboes psykiske trykk har nok ofte ligget på 100 Dolores. Men egentlig vet vi enda mindre om den psykiske smerte enn den fysiske. Hvordan kan vi måle den? Der kommer vi i alle fall ikke utenom dikteren som har følt og kan formidle.

Sykdom som hudløs smerte, rik metafor og uløselig metafysisk problem
I et lite notat som Bjørneboe har etterlatt seg står det: “Jeg føler meg som en kirurg som har skåret opp maven på seg selv for å dissekere seg, – men som ikke klarer å sy såret igjen”. Få diktere har vel som han brukt sykdom som metafor og behandlet den som metafysisk problem på linje med ondskapen, eller så utilslørt projisert sin egen smerte inn i diktningen. Det er en uhyre styrke i de bilder han maner frem i beskrivelsene av hva han oppfattet som sin manisk-melankolske sinnslidelse og av sitt legendariske alkoholkonsum. Suicidale melankolikere har fått seg forelagt etterfølgende linjer fra “Frihetens øyeblikk”, og deres kommentar har vært at “slik er det”.:

“Tilstanden kan ikke beskrives. Jeg går i blod til over naklene, jeg vasser i blod…..Lyset er slått av …..Jeg kjenner til og medbåde de populære og de faglige medisinske betegnelser for det; en mann med min erfaring og min lesning! …En ting er å leve i en verden, hvor blodet renner av vinduspostene, av fjellene og skyene, – en annen ting er å sette et lite latinsk navn på det. I en verden av ren smerte, hvor alle inntrykk utenfra er som å bli berørt et sted av kroppen, hvor huden er flådd av. det er en tilstand av absolutt, beksvart mørke og smerte, – hvor man er innestengt under en kuppel som gjør at men ikke kan oppfatte noe annet levende vesen i verden enn seg selv. Det finne ikke noe utenfor meg – hvilket helvete.” (Lanterne-utgaven s. 101-102.)

Depresjonen: Et rovdyr som river kjøttet av knokene dine

I den samme boken beskriver han også depresjonen som et rovdyr som river kjøttet av knokene på deg. Jeg vil anta at vi her har å gjøre med nyttige metaforer. Vi opplever bildene av den avflådde hud som sanne og til hjelp for de son har vært eller er innestengt i kuppelen, for deres nærmeste og for dem som vil prøve å hjelpe. I selvbiografien advarer han mot å bringe alkohol i forbindelse med et manisk oppstemt menneske, fordi det “er som å sprøyte på et brennende hus”. Sannsynligvis også et reelt bilde for den som har opplevd den situasjonen.Kristin Smagula found the following recipe for Ratafia in Robert’s Guide for Butlers & Other Household Staff, published in 1828.

Sykdom som metafor av Susan Sontag

Det dialogiske spill mellom pasient og lege er egentlig et trekandrama der det spenningsskapende er våre indre billeder, metaforene, det ulmende og halvbevisste, hvor såvel lege som pasient operer sine dukker fra mer eller mindre støvdekkede snorloft. Rapportene fra dette drama er ofte kommet fra kunstnerne. Munch viser oss angst og sykdom. Jeppe gir oss innsikt i alkoholismen. For ikke å snakke om de mange sinnbilder som er kommet til oss fra de greske tragedier, fra Bibelen, fra Dantes Inferno. Eller billeder av lidelsen slik den uttrykkes hos Goya, Bosch eller Masereel.

Som regel vil vi finne at kunstens sykdomsmetaforer er viktige, fordi de kan fungere som katalysatorer for det vi ikke makter å uttrykke med alminnelige ord, til innsikt og erkjennelse og ikke monst som oppfordring til medlidelse.

I boken “Sykdom som metafor” (norsk utgave 1979) viser Susan Sontag faren ved disse bildene. “Mitt poeng er at sykdom ikke er en metafor, og at den mest sannferdige måte å betrakte sykdom på – og den sunneste måte å være syk på – er den som er mest renset for, mest motstandsdyktig mot, billedlig tenkning,” skriver hun i innledningen. Hun har vist hvordan det i kunsten kan skapes uheldige metaforer, myter som preger synet på sykdom. Som romantikkens oppfatning av den store kunstnermorder, tuberkulosen – kameliadamens og dikternes utvalgte sykdom. Den fikk stundom en aura av sjelfullhet omkring seg, man tenkte seg den syke beåndet. Selv om alle vet at den var en pest og en forbannelse, og at den blomstret friskest i slummen.

Enda mer overbevisende er Susan Sontags argumentering mot den militære ordbruk rundt kreftsykdommene. Vi snakker om “kreftofre”, om “kampen” og “korstoget” mot kreft: “Tilsynelatende er sykdommen synderen. Men det er kreftpasienten som gjøres til den straffeskyldige. Mange har festet lit til psykologiske teorier som pålegger den stakkars det egentlige ansvar både for å ha blitt syk og for å bli frisk igjen. Og den skikk å behandle kreft ikke som en vanlig sykdom, men som en demonisk fiende, gjør kreft ikke bare til en dødelig sykdom, men til en skam for den syke.” Som tidligere kreftpasient snakker hun med autoriet på området.

Også de linjer hun trekker til politisk språkbruk er tankevekkende. Nazistene hevdet at en person av “blandet” rase var en syfilitiker. Den europeiske jødedom ble stadig sammenlignet med en kreftsvulst som måtte fjernes. Jødene var som en tuberkulose blant folkene. Stalinismen ble av bolsjevikene omtalt som kolera, syfilis og kreft. Susan Sontag peker på at Solsjenitsyn i “Kreftavdelingen” aldri bruker kreft som metafor verken for stalinisme eller noe annet. “Solsjenitsyn fremstilte ikke romanen galt da han, i håp om å få boken utgitt i Sovjetunionen, uttalte til styret i forfatterforeningen i 1967 at tittelen ikke var noe slags symbol, slik det ble hevdet, og at emnet er kun kreft i bokstavelig forstand”.

“Men hvordan skal man da gi uttrykk for streng moralsk kritikk i vår tid? Hvordan, når det er så mye å reagere skarpt mot? Hvordan, når vi fornemmer ondskap, men ikke lenger har det religiøse eller filosofiske redskap til å ordlegge oss forstandig om det onde? I våre forsøk på å fatte ekstrem eller absolutt ondskap leter vi etter dekkende metaforer. Men den moderne bruk av sykdom som metafor er tarvelig. De mennesker som virkelig har sykdommen, blir neppe hjulpet av å høre dens navn brukt ustanselig som synonym for ondskap. Bare i meget begrenset forstand kan en historisk begivenhet eller et problem være lik en sykdom. Og kreft som metafor er særlig dumt, fordi den alltid vil være en oppmuntring til å forenkle det som er komplisert, og en oppfordring til selvrettferdighet, om ikke til fanatisme.”

Ellen Francke: Det dobbelte kyss

Ellen Francke har i diktsamlingen “Det dobbelte kyss” fra 1985 gitt et hudløst og gripende portrett av ytterpunktene i et vanlig menneskeliv: Den jublende gleden over å ha en kropp å møte et annet menneske med, angsten og smerten når den samme kroppen rammes av den sykdommen vi alle frykter mest av alt, tapet og tomheten etter å ha mistet et bryst og den bratte veien tilbake til livet, kroppen og den elskede.

Men de hengte meg opp
etter håret
noen centimeter fra bakken
og slapp hundene løs
Og de hentet saksene
kvesset knivene
og hundene gjødde
De gjenklistrede veggene
åpnet seg
de overmalte gulvene
vrengte seg
og jeg skrek til
Gud
Har du forlatt meg?
Smerten i stålet
det fresende stålet
Smerten i lyset
det blendende lyset
Tyngden av jord
i munnen

Ikke rør meg
Jeg er sprengt i stykker
skåret i to
Brystet har visnet
livmoren tier
Ikke rør meg
Jeg kan ikke føde
ikke amme
Min kropp er en åpen grav

Morgenen er ingen morgen
dagen er ingen dag
Blodårene kveiler seg i hodebunnen
kneskålene slår mot hverandre
Skriket drukner i den åpne brystkassen

Langt borte gråter et barn
enstonig
hikstende
forgjeves